Kort oppdatering

Den siste måneden har vært en utrolig dårlig måned, pustemessig. Pusten har stort sett vært tung uansett, men spesielt under trening selvfølgelig. Det kan være mange grunner til det: været har skiftet ganske mye i det siste og selv om jeg er flink med skjerf rundt halsen, trekker jeg jo inn masse kald luft. Været har også gjort at jeg nesten konstant går rundt og snufser, uten egentlig å føle meg skikkelig forskjøla. Vanligvis når dette skjer over lengre tid, tar kroppen seg den frihet å gjøre meg skikkelig syk når jeg minst venter det. Det er egentlig ok, for da får man rensket opp. Så lenge det ikke dreier seg om lungebetennelse eller halsbetennelse. Det kan også skyldes at stressnivået mitt i det siste har vært høyt. Jeg har begynt min siste praksisperiode og holder for tiden til i autismeteamet. Det er den mest spennende praksisen til nå! Men det å være i praksis er ofte stressende fordi du ønsker å få med deg mest mulig, samtidig har skolen strenge krav som skal følges, men som ikke alltid passer inn i de planene som du legger.
En annen ting som skjer når været skifter og pusten blir tung, er at det føles som om lungene mine stivner: Ved høy aktivitet puster jeg nesten ikke inn/ut i det hele, for det er liksom ikke plass. Du kan tenke deg at noen sitter på brystkassa di og for hver pust du tar, blir det litt mindre plass i kassa til å puste.

Jeg har også endelig fått time til ct nå, og den er om under en måned! Jeg håper virkelig at det dukker opp noe på denne som kan gi en indikasjon på hvordan det står til med lungene og hva vi skal gjøre videre. Samtidig er jeg livredd for at brystkassa skal lyse opp som et juletre på ct`en og at vi skal finne noe som vi ikke hadde forventet. Men sånn er det ikke lov til å tenke.. Jeg håper heller på at lungelegen min får rett.

Når ting blir hakket værre enn den har vært, er det veldig lett å lulle seg inn i "sykdommen" ( og ja, jeg sier "sykdom", for jeg anser meg ikke som syk, på en måte). At pusten blir tyngre betyr ikke at jeg ikke kan gjøra alt jeg har planlagt, jeg må bare ta det saktere, over lengre tid og sove litt i mellom, men det går. På den annen side så er det bare en liten del av kroppen som er "syk". Det er bare lungene mine og til dels immunforsvaret mitt det er noe galt med. Jeg har en helt funksjonell, ungdommelig kropp ellers. Trikset er bare å lytte til den, og faktisk gi seg når den sier stopp. Og det er lett å si, men jeg er dårlig på det i praksis.

Det var en liten oppdatering fra min kant! Håper alle får en fin kveld videre.

When life gives you lemons

Når kroppen ikke funker skikkelig over en lengre periode, blir ting ofte veldig slitsomt. Når man har det sånn, kan man tenke at man har to valg: Man kan gi opp ( eller legge seg ned å dø, som jeg pleier å si) eller man kan fortsette.

Selv valgte jeg å fortsette med livet sånn som det var, litt tilpasset selvfølgelig.  I perioder så gir jeg meg og tenker at nok er nok, men jeg kommer meg alltid opp igjen. Ikke alltid for egen maskin, men med god hjelp fra samboer, foreldre, søsken og gode venner.

Da jeg ble "syk" (eller begynte å få symptomer, alt ettersom), var jeg fulltidsstudent på universitetet. Jeg trente fem dager i uka, jobbet som støttekontakt og var nok så sosial. I begynnelsen så tenkte jeg ikke så mye over symptomene som dukket opp, men etter hver som de ble værre og ikke ville forsvinne. Kroppen begynte å jobbe på høygir og jeg ble sliten. 

Mange behandlingstilbud ble satt i gang, og når man først er i en form for behandling så lar man ting flyte litt. Jeg fant i alle fall ut at dette var den eneste måten å komme gjennom det på, for etter behandlingen så ville jo alt bli bra. Det ble det også, i en pitteliten periode før alt ble værre og nye symptomer kom til. På dette tidspunktet var jeg fulltidsstudent på vernepleien på høyskolen. Jeg bestemte meg for at utdanningen skulle ikke på noen som helst måte la seg påvirke av sykdom. Jeg går nå mitt tredje år, har utallige eksamener og oppgaver bak meg og er klar for min 3. praksisperiode. Det har vært slitsomt og jeg har nok sovet og vært trøttere enn den gjennomsnittlige studenten, men det har gått. Jeg får gode karakterer og klarer det jeg vil. samtidig har jeg byttet jobb et par ganger. Jeg gikk fra støttekontakt til å jobbe 19% stilling i et bofellesskap, for i dag å jobbe 31% stilling i et annet bofellesskap. Jeg klarer også å være en god samboer og venn, selv om dette også av og til påvirkes av slitenheten. 

Jovisst er jeg sliten ganske ofte, syk litt mer enn de fleste, men man lærer seg å tilpasse. I de periodene skolen og jobb krever mye får trening og andre fritidssysler litt mindre plass. Husarbeidet blir hengende, rett og slett fordi jeg vet at jeg ikke klarer å gjøre alt samtidig. 

Trening har vært en viktig ting for meg de siste tre årene. Det var veldig frustrerende og trene mye og hardt, uten at resultatene kom. Selv om jeg løp og trente kondisjon flere ganger i uka, så ble pusten aldri bedre, og kroppen ble sliten. Den dag i dag er ikke pusten bedre, å det å gå i trapper i et vanlig gåtempo, er kanskje det som er værst. Ikke bare øker pusten fort, men jeg er også veldig opptatt av hva andre tenker: Hva ville du tenkt om ei jente på 23 år som ser forholdsvis sprek ut, må stoppe mellom trappene og trekke pusten i dype drag. Eller hva om samme jente puster som en okse på powerwalken sin, opp den bakken som du løper? Det er kanskje det værste, hvordan det fremstår for andre.

Trening bruker jeg ikke bare som en forebyggende ting: Når jeg blir frisk og har trent jevnt, vil formen bli mye bedre senere. Dessuten så har jeg en refluxdiagnose som gjør det viktig at vekta er stabil: den skal ikke opp, men heller ikke mye ned. Selv om treningen ikke gjør at pust og kropp blir bedre enda, så funker treningen også som mental trening. For meg handler alt om eksponering: jo mer jeg eksponerer meg for tung pust og brystkasse som knyter seg sammen, jo lettere er det å takle små "anfall" og dårlige perioder der pusten ikke funker i det hele tatt. Alt med måte så klart.

Denne uka har vært speiselt tung, fordi pusten hele uka har vært konstant tung. Likevel har jeg kommet meg på skolen, på trening, på jobb og ut sammen med kjæresten. Alt uten at jeg har latt meg påvirke for mye. Jeg er så vandt med å takle det nå, vet at ny utredning er rett rundt hjørne og at fastlegen ikke kan gjøre noe likevel, så dit er det ikke nødvendig å gå. Jeg har egentlig ventet på en halsbetennelse eller litt feber, men det har ikke dukket opp enda, så da satser jeg på at det værste er over!

Poenget med dette innlegget er å vise at selv om man er en såkalt "kroniker" av et eller annet slag, så trenger man absolutt ikke gi opp: Man kan leve livet omtrent sånn som man har levd, man må bare huske på å tilpasse. En annen ting er å gå inn med riktig innstilling: Tenk at du kan klare alt som du vil, og så kan du heller fire litt på kravene etter hvert. Det er mye bedre enn å bestemme seg for at du ikke kan eller klarer!

Når helsevesenet svikter

Ofte kan man høre om hvor fantastisk helsevesenet vårt er, hvor heldig vi er som har gratis helsehjelp, hvor godt helsepersonellet i landet vårt er og hvor mye kunnskap de har. Når jeg hører dette blir jeg rett og slett sinna og lurer på hvorfor i alle dager ikke jeg har møtt på noe av dette de siste 3,5 årene. For min del har det egentlig vært rake motsetningen: Jeg har brukt masse penger på medisiner som ikke funker fordi fastlegen min ikke hører etter. Jeg har erfart at avdelingene innen forskjellige helsevirksomheter ikke snakker sammen og ikke egentlig er interessert i å høre om annet enn akkurat det de er spesialister på. Jeg har erfart at mange helsepersonell ikke aner hvordan man behandler pasienter og jeg har lært at jeg for alt i verden ikke skal bli som dem..

Min historie som pasient i helseNorge starter for 3,5 år siden, og for å kunne gi tittelen en begrunnelse så skal jeg oppsummere den kort:
For 3,5 år siden hovner øynene mine så mye opp at jeg blir redd. Jeg er plaget av allergi, men har aldri fått sånne reaksjoner. Legen kan ikke forklare hva som skjer, men er sikker på at det vil gå over. Hendelsen gjentar seg mange ganger og øynene blir også fylt med tjukt slim og jeg får utslett i fjeset. Like etter dette fylles store deler av huden på overkroppen min med et rødt utslett som svir og klør. Det blir så ille at huden er full i infeksjon (opptil flere ganger) og jeg blir dårlig. I tillegg blir pusten min gradvis tungere både til vanlig og til fysisk aktivitet. Dette til tross for at jeg trener mye. Legen forstår lite. Gir meg betennelsesdempende (noe jeg blir veldig dårlig av, så dårlig at jeg må slutte med det). Han henviser meg til en allergilege. Allergilegen er sjokkert av det han ser. Han tar prøver og jeg sprenger skalaen som viser hvor allergisk jeg er, jeg er hyperallergisk. Jeg starter med oppvaksinering mot pollen for å se om det kan hjelpe. Oppvaksineringen vil innebære vaksiner annenhver måned i tre år. Det er kostbart, men nødvendig.

En eller annen gang i løpet av dette første året bytter jeg fastlege, fordi den gamle fastlegen min ikke hører på meg og kjører seg fast i min allergi, som nå blir godt behandlet uten at resultater vises. I denne perioden går jeg på dobble doser allergimedisin året rundt. Min nye fastlege henviser meg til en hudspesialist. Infeksjon og utlsett herjer fortsatt kroppen, og allergimedisin har ingen effekt på dette. Hudlegen er også mer enn sjokkert når jeg kommer til, noe som tar litt tid. Jeg får antibiotika for å ta knekken på infeksjonene og starter på lysbehandling. Vi er usikker på hvorfor utslettet er der og hvilken type utlsett det er, men vii må behandle det fordi det er kommet langt og ser ille ut. Lysbehandlingen holder fram og det funker. Jeg går til fastlegen igjen. Pusten min er forstsatt tung, vi aner ikke hvorfor jeg plutselig er blitt hyperalergisk, jeg er mye trøttere enn vanlig og trening har blitt en energityv. I tillegg blir jeg fortere syk enn jeg pleier og når jeg er syk bruker kroppen lang tid på å bli frisk. Fastlegen min henviser meg til allergiavdelingen på haukeland, for han kan kanskje sammenfatte noe? Tungpusten min blir i denne perioden sett på som astma. Dette har jeg hatt som liten, men vokst av meg. Jeg er selv helt sikker på at tungpusten ikke er astma, for jeg vet hvordan det føles ut og det er ikke slik som dette! Fastlegen hører ikke etter, setter meg på 3 typer astmamedisiner uten å ta noen prøver (disse typene medisin slutter jeg selv på, men blir satt på dem på nytt flere ganger de neste 3 årene).

Allergiavdelingen på Haukeland venter jeg 3 måneder på å komme til. Jeg går fast på astma medisin, allergimedisiner og en del andre ting, pga infeksjon. Når jeg kommer til allergiavdelingen tar de haugevis med allergiprøver. Jeg sprenger skalaene deres, men de kan ikke gi meg noen svar. Ekstrem allergi skal ikke føre til symptomene som jeg har, i alle fall ikke når de behandles. huden min roer seg, og lenge er den såkalte allergien bra, men tungpusten vedvarer. Den blir tyngre og tyngre og værre. Dette året topper seg med at jeg innlegges på sykehus med mistanke om lungeemboli. Dette finner vi fort ut at jeg ikke har, men gjentatte blodgassprøver viser at jeg har for mye Co2 i blodet mitt. Legen på sykehuset konkluderer meg at jeg sikkert hyperventilerer, dette til tross for at jeg er rolig og puster så normalt jeg kan, noe som er vanskelig pga tungpust. Hyperventlieringen biter fastlegen min seg fast i , og på bakgrunn av dette lurer man på om jeg kanskje har angst og bare innbiler meg tungpust? Pusteprøvene mine er jo perfekte. Her tar jeg min første tur langt ned i kjelleren. Jeg gråter mye, er mye redd og mister troen på meg selv.

I denne perioden sendes det også en henvisning til lungeavdelingen på Haukeland. Jeg skal nå undersøkes for denne astmaen som jeg er sikker på at jeg ikke har. På lungeavdelingen tar de en pusteprøve og en blodprøve, begge perfekte. Lungelegen er ganske sikker på at astma har jeg ikke, men mange av symptomene kan høre til refluks. Det blir sendt henevisning til en gastrolege, som jeg får komme til 3 måneder senere. Han har lest journalen min godt og synes hele opplegget virker latterlig. Symptomene mine på refluks er atypiske og tungpust stemmer ikke overens med dette. Likevel viser det seg at jeg har reflux. Jeg må gå på medisiner resten av livet, og tror nå at alt er løst.

Tungpusten fortsetter og blir plutselig mye værre under fysisk aktivitet. Jeg har nå stått ett år på medisiner for refluxen min og er sikker på at det ikke er den som gjør at jeg er dårlig. Jeg er fortsatt mye trøtt, blir fort syk og har ekstrem allergi. Fastlegen min gjør ikke mye, men konkluderer med astma. Jeg blir skuffet og lenge tror vi at jeg kanskje bare må leve med dette uten å vite hva det er. Liekvel bestemmer jeg meg denne sommeren for å gå til en lege i hjembyen min og sjekke hjertet. Hjertet mitt kunne ha forårsaket problemene mine, men det er helt fint. Denne legen tar også pusteprøver før og etter stress og finner ut at det ikke er forskjell på dem. Han mener likevel at noe feil må det være med lungene mine, og henviser meg på nytt til lungeavdelingen på Haukeland. Jeg tenker at dette aldri vil gå bra og er sikker på at de ikke finner noe og at jeg igjen må gå gråtene ut av avdelingen. Mens jeg venter på lungelegen tar fastlegen min utvidede blodprøver. Disse viser at jeg produserer alt for mye D-vitamin (altså at jeg sprenger skalaen). Legen gjør ikke noe med det, men er tydelig sur for at en annen lege har henvist meg til lungeavdelingen igjen, for her vil de jo ikke finne noe? Jeg går ut fra legen og føler meg som en innbilsk hypokonder. 

Jeg venter ca en måned før jeg kommer til på lungeavdelingen igjen, Denne gangen blir jeg fulgt av en av mine beste venninder og hun er innstilt på at i dag skal vi finne ut av hva som er galt. På lungeavdelingen går jeg gjennom tre pustetester som vil kunne påvise astma. Disse står jeg på med glans. Jeg møter en ung, hyggelig lungelege som sitter stille og lar meg fortelle hva som har skjedd de siste tre årene: om alle sykdommene, legene, allmentilstanden som til stadighet er dårlig, hostingen som alltid er der, at jeg har gått fra A menneske til B menneske osv.. Legen må tenke lenge og ut i fra prøver og mine forklaringer går hun bort fra en astmadiagnose, for denne stemmer ikke. Under konsultasjonen nevner jeg tilfeldigvis at jeg sprenger skalaen i d-vitamin produksjon. Legen lyser opp og sier at dette er VELDIG interessant. Hun forklarer meg at hun tror jeg har en sjelden lungesykdom som heter sarcoidose. Dette er i utganspunktet en sykdom som angriper immunsysstemet og lager klumper i indre organer. I mitt tilfellet dannses klumpene i lungene. Samtidig er immunssytemet mitt ute noe som gjør at ekstrem allergi kan utfolde seg som den vil: lage ekstreme utslett og infeksjoner, slik at det ser ut som jeg er veldig allergisk. Sykdommen vil også kunne gjøre meg trøttere enn vanlig, lettere eksponert for sykdom osv osv. Når vi googlet sarcoidose fant vi ut at de fleste syptomer stemte hos meg. Legen tar en blodgassprøve som viser at kroppen sliter med å kvitte seg med oksygen, noe som også kan stemme med denne sykdommen. Hun forteller meg at denne sykdommen kan gå over av seg selv, men at et fåtall får den kronisk. Vi bestiller ct, for ct er den eneste undersøkelsen som vil kunne bekrefte mistanken hennes. Hvor lenge jeg må vente på denne vet vi ikke. 

Sannsynligheten foat at jeg har sarcoidose er stor. Dersom det er denne sykdommen jeg har er sannsynligheten stor for at jeg har hatt denne de siste tre årene. Dette har vi ikke funnet ut fordi fastlegen har kjørt seg fast i et spor, uten å høre på meg. De forskjellige avdeligene jeg har vært innom har ikke kommunisert med hverandre, og sykehuset jeg var innlagt på fokuserte på noe som ikke stemte i det hele tatt. I løpet av mine tre år har jeg heller ikke tatt skikkelige blodprøver som viser alle mineraler og vitaminer i kroppen. Helevesenet har i mitt tilfellet arbeidet med tunnelsyn, ut i fra antakelser som jeg har vist tydelig at jeg ikke er enig med. Jeg har vært kasteball i et system, der ingen tar ansvar for meg, forrdi at det er så mange andre avdelinger som har kontakt meg meg og da finner sikkert de andre ut av det..

For meg har dette vært kjempevanskelig. Jeg har mistet tilliten til systemet, og må jobbe for å ikke tenke at det er sånn at "ingen leger hører på meg". Jeg bestemte meg tidlig for at jeg skulle trene, selv om dette stjal energi og var ekstremt ubehagelig fordi pusten ble veldig tung og nektet å roe seg. Jeg har vært mer lei meg disse tre årene enn jeg har vært gjennom resten av mitt liv. Jeg har tidvis isolsert meg fra alle andre enn kjæresten, mine nærmeste venner og min nærmeste familie. Jeg har vært mye redd, mistet troen på meg selv fordi alle legene mener at sykdom bare er i hodet mitt. Jeg har brent ut nettverket mitt fordi det alltid er noe med meg. På denne måten har jeg også vært en stor belastning for mine nærmeste. Jeg har også brent ut meg selv, og tydeligvis også fastlegen min, som ikke har noe tro på at jeg er syk, med mindre jeg har atsma eller sliter med noe som er knyttet til psyken/fantasien min. Jeg har også opplevd at dersom jeg ikke har en pekepinn på hva som feiler meg og hviilke prøver jeg bør ta, gjør ikke legen noe som helst.

Her om dagen så fikk jeg for første gang spørsmål hvordan det er å være syk så lenge. Jeg ble slått litt i bakken, for jeg er ikke alvorlig syk hele tiden.. Men jeg måtte innrømme at jeg nesten alltid er sliten/trøtt og er så ofte syk at det er litt plagsomt. Jeg som pasient har gjort alt som står i min makt. Jeg har til og meg presset meg selv ned i gjørma og prøvd å si at det sikkert ikke er noe, fordi helsevesenet har ønsket å høre akkurat det. Likevel har jeg ikke latt meg påvirke for mye utad: Jeg er fulltidsstudent, trener mye, er tidvis sosial og har jobbet annenhver helg og oftere.

Dette ble et rotete innlegg, men jeg vil vise at selv om helsevesenet vårt er at av de beste, så er det også et tidvis arrogant system. Et system der fastlegen/andre leger har mye makt og at det de sier er det som tas hensyn til og det vil styre pasientforløpet ditt videre. Jeg har vært "syk" i 3,5 år, men har først nå fått en midlertidig skikkelig diagnose fordi en av de sikkert 10 legene jeg har vært borti endelig har hørt etter. Det er vanskelig å bli stemplet når du hele tiden blir minnet på at din mening egentlig ikke teller i det hele tatt, for jeg er jo ikke spesialisten. DEt er også vanskelig å sitte å gjennomføre de samme prøvene gjennom tre år, og vite at resultatet ikke egentlig har noe å si, fordi legen ser det den vil se. Det er heller ikke aktuelt med andre prøver eller å knytte resultater av prøver sammen på nye måter. Enten så er du ikke syk, eller så har du det vi sier at du har. 

Jeg sier ikke at det alltid er slik, men det er dette jeg har erfart og det skal ikke være sånn. 

1 år, 7 forskjellige leger og x - antall feile diagnoser

Lungeemboli, hjertesykdommer, astma, lungesykdommer, allergier, "noe som bare ligger psykisk". Dette er noen av diagnosene jeg har blitt sjekket for, behandlet for eller fått beskjed om at det er det jeg kanskje lider av. Alt i løpet av litt over et år.

For over et år siden begynte pusten å bli tung. På sitt værste førte dette til hyperventilering fordi kroppen innbilte seg at den ikke fikk nok luft. Jeg gikk til fastlegen min. Hun mente at siden jeg hadde sterk allergi, var nok dette grunnen til den tunge pusten. Jeg fikk beskjed om dobbel dose av ellergimedisin. Det ville gjøre susen. Jeg var uenig, men måtte jo prøve det ut. Noen uker senere var pusten fortsatt ikke blitt bedre. Legen mente da at siden jeg hadde hatt astma som liten, var det muligheter for at denne sykdommen hadde kommet tilbake. Jeg protesterte; pusten ble ikke tung under fysisk aktivitet, og jeg hadde ingen anfall. Jeg ble sendt til røntgen av lungen. Bildene var fine. Likevel ble jeg satt på langtidsvirkende astmamedisin. Den første virket ikke. Den andre virket ikke. Den tredje astmamedisinen virket heller ikke. Så Ingenting ble gjort. Så fulgte mange legetimer der jeg følte jeg dunket hodet i en vegg. 

Jeg gråt mange tårer. Dette gikk ut over både samboer og familie. På et tidspunkt toppet det seg: Mamma måtte ringe legen min. Som 21- åring opplevde jeg å ikke bli trodd. Jeg opplevde  å bli oversett. Jeg hadde fått en diagnose som ikke kunne begrunnes ut fra noen undersøkelser og ble behandlet uten at det fungerte. Mamma som har jobbet på både sykehus og legekontor kontaktet legen min (med fullmakt fra meg). Hun måtte be legen tenke i nye baner: Hva om lungene mine ikke var friske, hva om det var emboli (blodpropp) i lungene mine? Hva om ubehaget skyltes andre ting? En halv time senere ringte legen min meg. To timer senere ble jeg lagt inn på sykehuset med mistanke om lungeemboli.

Jeg var redd. For det første er jeg vernepleiestudent og jeg vet godt hva en blodpropp i lungene innebærer. For det andre var velkomsten på sykehuset ikke akkurat en glede: Jeg følte meg som en byrde fra første sekund. Å ha meg der virket som et ork og sykepleierne var mer opptatt av å snakke om hvor fælt det var å jobbe helg, enn å høre hvordan jeg hadde det. De satte venneflon og gikk, Jeg måtte vente på legevisitten. Jeg ventet lenge. Klokken ti på kvelden (Jeg ble lagt inn rundt klokken to) kom endelig legen. Jeg hadde da tatt røntgen av lungene og en blodprøve som ville vise om jeg hadde emboli. Røntgenet var fint, emboliprøven negativ. En student skulle ta blodgassprøve fra håndleddet mitt. Dette var veldig smertefult og er en vanskelig prøve å ta. Studenten fikk bomme tre ganger før overlegen tok over. prøven var fin. Nå hadde kjæresten min Harald komt, vi ble utskrevet. Vel hjemme følte jeg meg ikke bra. Pusten var dårligere og natta ble lang.

Dagen etter ble jeg lagt inn igjen. Denne gangen følte jeg meg som en enda større byrde. Jeg ble visst til en seng i et rom sammen med mange andre. Sykepleieren gjorde det hun skulle og de tok prøvene de ville ha. Jeg ble satt på oksygen pga den dårlige pusten. Så ble jeg alene. Jeg var redd og satt åpenlyst å gråt. Ingen kom for å trøste meg, men alle så meg. Lillesøster kom til unsetning. Etter mange timer med oksygen i nesa skulle de igjen ta prøve for å se på oksygennivået i kroppen. Blodprøven skulle igjen tas fra håndleddet. det var smertefult. Prøven viste for mye oksygen i kroppen  (noe som er naturlig når du har tilbrakt de siste fire timene med oksygen i nesa), overlegen konkluderte med at jeg hyperventilerte, og at dette bare lå psyskisk. Jeg måpte: her har de proppet meg full i oksygen, jeg puster helt normalt og så beskylder de meg for å hyperventilere?? Jeg blir skrevet ut igjen. Fastlegen fokuserer på den falske hyperventileringen, for dette er lagt hovedvekt på i meldingen fra legen på sykehuset. Jeg er frustrert. Behandlingen med astmamedisinen fortsetter. 

En gang etter jul blir jeg henvist til lungelege. Jeg må vente i mange måneder for å komme til. På dette tidspunktet behandler min "ekstreme allergi" av to allergileger, en hudlege og fastlegen min. Jeg kommer til slutt til hos lungelegen. Hun spør meg ut om alle tenkelige astmaspørsmål. Jeg svarer "feil" på alle spørsmålene. Hun kommer fram til at jeg ikke har astma. Hun begynner å spørre om hvordan jeg sover, har jeg brenning og trykk i brystkassa, har jeg sure oppståt, kan jeg bøye meg? Jeg svarer. Hun tenker seg om. Etter en stund forteller hun meg at hun tror jeg har et betent spiserør og at jeg har refluks. Jeg blir lettet. Ingen astma! Jeg får tabletter som skal nøytralisere syren i magen min. De hjelper, men jeg er ikke ferdig enda. Jeg velger å avslutte behandligen med astmamedisin. Legen er misfornøyd, men ka ikke tvinge meg til å bruke den mer. Jeg er redd for å skade kroppen med noe som ikke funker. 

Lungelegen henviser meg til gastroskopi (en undersøkelse der et ganske tjukt rør føres ned i halsen/magen). Etter fire måneders venting får jeg gjennomføre undersøkelsen. Den er veldig ubehaglig og til dels smertefull. Jeg biter tenna sammen og nekter å gråte. Gastrolegen min konstanterer at spiserøret mitt er veldig betent. Det er stor sannsynlighet for at jeg lider av refluks. Jeg blir glad, men samtidig oppgitt. Jeg vet at jeg fortsatt har to ubehagelige undersøkelser igjen før jeg kan få endelig diagnose. Disse undersøkelsene kommer 3  måneder etter gastroskopien. Jeg må opp til sykehuset igjen og møter lege nummer sju. Nå skal jeg først gjennom en trykkmåling av spiserøret. Dette gjennomføres ved at en ganske tjukk sonde føres ned i halsen gjennom nesen. Undersøkelsen tar nesten en time. Den er ubehagelig. Så føres en tynn ledning ned i halsen min.  Legen vil måle hvor sur magesyren er. Ledningen ligger nede i et døgn. Legen lover at det blir minimalt med ubehag under spising osv. Jeg finner fort ut at dette ikke er tilgfellet. Jeg får beskjed om å trykke på en slags "alarm - knapp" når jeg føler at det trykker i brystet. Etter et døgn blir måligen levert inn. JEg får vite at jeg har mye sure oppstøtt (sjokk) og at hver gang jeg har trykket på "alarm" knappen måles det et oppstøt. De endelige svarene på prøven har ikke kommet enda. 

Dette  har jeg måtte være med på dette året. Å bli satt bli satt i bås på grunn av en diagnose som ikke er tilstede er vanskelig. Det er ubehagelig og vondt å bli "uglesett på sykehuset", få høre at "alt ligger psyikisk" og føle at du ikke egentlig fortjener hjelp eller behandling. På et år har jeg måttet forholde meg til 7 forkjsellige leger, på 7 forskjellige avdeligner. Jeg har investert utallige timer i legebesøk og utallige penger på behandling som ikke har virket. Det er skummelt å tenke på at jeg kan ha godt med betent spiserør og relfuks i godt over ett år uten behandling, fordi legene kjører seg fast i en diagnose og nekter å høre på pasienten, for jeg er jo ikke lege... Å føle at det du forteller legen blir tilpasset en diagnose som du kjenner godt, og vet at du i kke har er rett og slett tragisk.

Nå håper jeg at prøvene går "min veg" og at kroppen ikke har måttet lide under feilbehandling. Som jeg har sagt tidligere: helsenorge har så mange fine sider, men jeg har desverre ikke sett noe til dem i år. Heldigvis for meg har jeg en fantastisk kjæreste, en sterk familie og gode venner som har stilt opp!

Når å vente er det eneste du kan gjøre

Om du ikke orker syt, kan du bare surfe videre. Her er det i så fall ingenting å hente ;)

 

Skrev sist et innlegg om hvordan man settes i bås i helsenorge; når du først har fått en diagnose, i mitt tilfelle astma, er det det du har og det er det du blir behandlet for. Jeg på min side mente at denne påstanden var feil; Jo visst hadde jeg astma som liten, men denne forsvant. Jeg er også klar over at astmaen kan komme tilbake etter noen år, men jeg kjenner symptomene og følte ikke at det var det jeg hadde. Astma arter seg ofte i anfall, hvor anfallsmedisin skal hjelpe. HAr man kraftig astma kan man i tillegg behandle dette med en langtidsvirkende medisin. Da er det mindre sannsynlig at anfallene kommer. Astmatikere sliter også som regel med utpusten. De blir fort kortpustede og fysisk aktivitet trigger dette. I mitt tilfelle stemte ingen av symptomene. Jeg sliter for det første med innpust (ikke utpust), Jeg blir kortpustet, men ikke i sammenheng med fysisk aktivitet. Jeg kan for eksempel gå opp både ulrikken, Stoltzen og fløyen uten problemer og jeg sykler og løper uten å slite med noe som ligner et astmaanfall. 

Til tross for alt dette opplevde jeg å ikke bli trodd. Jeg ble satt i bås. Hver uke var det å løpe til legen fordi den nye medisinen ikke fungerte. Hver uke fikk jeg samme "diagnose" og en ny medisin som skulle testes. Jeg er fult klar over viktigheten av å prøve ut diagnosene legene tror man har og da må man gjerne prøve litt forskjellige medisiner. Dette er noe som kanskje er ok de første to månedene av sykdomsforløpet. I mitt tilfellet er je et halvt år inne i sykdomsforløpet. På eget initiativ har jeg valgt å slutte med astmamedisinen, og jeg merker ingen forskjell; Når jeg tar atsmamedisinen er jeg tung i pusten og har vondt i brystet, når jeg ikke tar den skjer det samme.

Å leve med trykk i brystet og tung pust er vanskelig; flere ganger våkner jeg om natten, reiser meg for å bytte side og tar en dyp pust. Jeg kan heller ikke huske sist gang jeg faktisk pustet lett. Jeg er rett og slett sliten av å være sliten, har sluttet å stole på legene mine og innser at forløpig må jeg leve med alt dette. Jeg har for all del ikke tenkt å grave meg et stort hull av den grunn, men jeg har en del utfordringer som jeg gjerne skulle være foruten.

For en tid tilbake var jeg endelig, etter flere måneders ventetid innkalt til lungeavdelingen på Haukeland. Jeg måtte selv ronge å høre om henvisningen min faktisk var kommet fram, og jeg kom bare til tidligere fordi en annen pasient hadde avlyst sin time. På Haukeland stusset jeg litt; de skulle ta vlodprøver og en liten pusteprøve, men ellers  ikke noe annet. Pusteprøvene mine er alltid fine, dette fordi de tester utpust og lungevolum. Jeg har tatt pusteprøver så mange ganger nå at jeg har fått inn en teknikk for hvordan jeg skal blåse ut. Pusteprøvene mine er alltid fine, uansett hvor tungpustet jeg er. Etter å ha ventet over en time fikk jeg endelig snakket med lungelegen. Jeg forklarte henne trykket jeg kjenner i brystet og den tunge pusten. Lungelegen spurte om de vanlige astmasprøsmålene, og jeg svarte. Hun tenkte seg om og kom fram til det jeg i et halvt år har prøvd å forklare fastlege og overlege; problemet mitt er ikke astma. Jeg ble lettet, men samtidig sinna; jeg tenkte på alle pengene som har blitt brukt på ubrukelige medisiner og legebesøk uten hjelp, jeg tenkte på all tiden jeg har brukt på å faktisk reise rundt til leger for å ta tester, jeg tenkte på alt stress dette har påført mine nærmeste og på alle tårene jeg har grått, men mest at alt ble jeg redd. Jeg har gått et halvt år med vondt i brystet og tund pust og det eneste som har blitt sjekket er lungene mine, noe som jeg fra begynnelsen av har sagt at det ikke er. Min opplevelse som pasient har ikke blitt ivaretatt og legene har tilpasset mine opplevelser til diagnoser som ikke stemmer. 

Jeg er altså ikke syk, men heller ikke frisk. Vi kan observere at puls og hjerterytmer er ganske normale, ergo så er heller ikke dette problemet. Jeg er igjen videresendt til en annen avdeling. De skal sjekke om jeg lider av betent spiserør, brokk eller reflusk. Alle disse diagnosene er enkle å oppdage og behandle, men de kan være smertefulle av den grunn. 

 

I dag ringte jeg Haukeland for å se hvordan henvinsingen min for disse undersøkelsene ligger ann, og jeg fikk igjen sjokk; Jeg kommer tidligs til i oktober (4 måneder fra nå), fordi jeg ikke er et prioritert tilfelle. Jeg er ikke syk nok. I oktober vil det nesten være ett år siden mitt lille "helvette" begynte. Jeg blir sinna og frustret og føler igjen at jeg ikke tas på alvor i det hele tatt. Det er sannsynligvis ingenting alvorlig i vegen med meg, men jeg har det ikke særlig bra av den grunn. Jeg føler meg tråkket på, og psykisk er dette en påkjenning. Fysisk så trener jeg, jobber og går på skole som før, men dette bare fordi jeg er sta som pokker.

Helsenorge slutter aldri å skuffe meg, og jeg ser ikke fram til et 4 måneder til med denne tilstanden. Likevel kan jeg ikke gjøre annet enn å vente og håpe på at det i alle fall ikke blir værre. Heldigvis er det sommerferie; jeg skal hjem til mor og far, jobbe med noe jeg liker og reise bort med min kjære Harald. Dette gleder jeg meg til og det gir meg mye.

Ikke alle eventyr ender godt

 

Regnet pisker mot ruten

en dråpe

to dråper

storm i vannglass

så stillhet

 

tinnsoldaten står standhaftig

fortrekker ikke en mine

hjertet slår ett slag

to slag;

hopper over det tredje

 

?fare, fare krigsmann?

 

ballerinaens hvite skjørt

har blitt grått

sminken hennes renner bort

en tåre

to tårer;

vondt i hjertet

 

trollet spretter opp av esken

ser på tinnsoldaten

ler av ballerinaen

et sekund

to sekunder;

klokka slår tolv

 

så slukes de av flammene

smeltes om

blir til kull,

men hjertene deres slår fortsatt

bare et lite øyeblikk

 

?døden skal du lide?

Ukas aktuelle: Astma er ingen hindring!

Da jeg var liten ble jeg diagnostisert med astma. Denne astmaen forsvant da jeg var rundt syv, men kom veldig sterkt tilbake da jeg fylte 20. I og med at den tilbakevendte astmaen ikke ble tatt på alvor eller behandlet på riktig måte, ble den etter 2 år veldig ille. Jeg valgte å bytte bort min "inkompetente" fastlege, og håpet på det beste.I februar ble astmaen så ille at jeg gispet etter pusten og brukte masse hjelpemuskulatur i hals og nakke for å få inn luften. I og med at jeg ikke hadde anfallsmedisin kunne jeg heller ikke stoppe astmaanfallene. Jeg gikk til legen flere ganger og ble satt på  mange forskjellige medisiner. Ingen av dem fungerte og heller ingen av dem var anfallsmedisin. Frustrasjonen ble større å større. Jeg følte virkelig at det ikke var hjelp å få noen plass. 

I tillegg til astmaen er jeg krafitg allergi. Alle legene jeg så mente at den dårlige pusten skyltes at jeg reagerte på noe (de var ikke interessert i å finne ut hva dette noe var) eller bare litt astma pga kald luft og for mye aktivitet i denne. Problemet var at jeg ikke hadde symtom på allergi eller var ute i kald luft når anfallene kom, Jeg satt faktisk i ro. Etter mye frem og tilbake ble jeg lagt inn på sykehus med mistanke om blodpropp i lungene. Dette var ikke tilfellet. Det eneste legen på sykehuset sa var at jeg hadde for mye oksygen i blodet og at jeg hyperventilerte, dette etter at de hadde satt meg på oksygen i mange timer. Ergo: legene hadde feil igjen.

Anfallene ble gradvis lettere og bedre å takle, men forsvant aldri helt. Jeg fikk komme til hos en allergispesialist og han tok alle mulige tester, og tok endelig pusten min på alvor. Jeg fikk anfallsmedisin, men heller ikke han kunne fortelle meg hva som var galt og sendte meg videre til lungelege. Problemet er at i helsenorge er det laaange køer for å komme til til spesialist. Jeg må vente i nesten et halvt år for å utrede det som kan være astma og det er vanskelig. Dette både fysisk og psykisk og for alle mine nærmeste.

I begynnelsen lot jeg astma og pust styre mye av det jeg gjorde. Jeg har alltid vært veldig aktiv og elsket trening. Dette ble det etter hvert mindre av. Treningsgleden forsvant og jeg var rett og slett redd for at pulsen skulle bli høy. Det høres kanskje teit ut, men tanken på å gjøre noe som ville føre til at jeg fikk enda dårligere pust, var utrolig skremmende. 

Så, hva er egentlig astma? Når du har astma "krymper" rørene som du får luft inn i lungene i og blir trangere. Slimhinner i lunge og hals produserer enda mer slim og du får problemer med å puste inn og ut. Det finnes god behandling for dette i dag, men forblir det ubehandlet, som hos meg, vil anfall komme hyppig og du føler rett og slett at du har en murstein på brystet som hindrer deg i å puste stort sett hele tiden. 

Etter ganske kort tid, fant jeg ut at jeg ikke ville at astmaen skulle hindre meg. Kjæresten min har vært en enorm støtte, og han klarte å motivere meg til trening igjen. Kondisjonstrening er faktisk en av de viktigste tingene for både å forebygge å takle astmaanfall. Når du trener må du puste på en helt annen måte en vanlig, omtrent på samme måte som ved et astmaanfall. Når du trener mye kondisjon vil lungene dine også bli trent på et vis og du er bedre rustet. Trening kan også utløse anfall og det er derfor veldig viktig å ta forebyggende medisin.

Astma i seg selv kan høres nok så alvorlig og skremmende ut, men det trenger ikke nødvendigvis å være det. For meg er trening veldig viktig som forebygging. Jeg må passe på å trene masse kondisjon, men ikke så mye at jeg utløser anfall. Jeg kjenner min egen terskel og vet når anfallene vil komme. Dersom jeg skulle gått rundt å vært livredd for å få et anfall, kunne jeg like godt stengt meg inne i huset og sluttet med alt. Det er ikke et alternativ. 

Selv om astmaen gjør meg sliten, og at travle dager trigger astmaen, kan jeg ikke slutte å trene, gå på skolen, være sosial og gjøre alt jeg liker. Heldigvis for meg har jeg en kjæreste som har vært sammen med meg hele veien, han støtter, trøster og stiller opp på legebesøk. Mine foreldre og søsken stiller alltid opp og slipper alt de har i hendene for å hjelpe til og det gjør vennene mine også. Uten dem er jeg ganske sikker på at astmaen hadde fått overtaket. Astmaen har gjort meg sterkere og vist med hvem som virkelig vil mitt beste. Den har også vist meg noe jeg visste fra før: at jeg har den beste kjæresten i verden, den flotteste familien og mange gode venner.

Astamen har også vist meg en side av helsenorge som jeg ikke liker noe særlig. Et helsenorge med lange køer og et helsenorge der du blir satt i bås; når du har fått en diagnose vil ingen sjekke om dette faktisk stemmer eller om det faktisk er noe annet som gjør at du ikke har det så bra. Et helsenorge der sykepleierne ikke har tid til deg og der du åpenlyst kan sitte å gråte i sykesengen uten at noen kommer å trøster deg. Jo visst lever vi i et av verdens beste land med et av de "beste helsesystemene", men det er tydelig at det proffesjonelle virkerlig tar over for medmenneskelighet. Disse meningene er mine private meninger, og jeg sier ikke at alle sykehus og leger er slik, men det finnes en del av dem og de ødelegger virkelig. Det siste året har vært fylt av mange tårer, mye sinne og frustrasjon og jeg håper ingen må gjennomgå det samme. 

Gled en som ikke gleder seg til jul

Gled en som ikke gleder seg til jul


?Så var det jul igjen da!? tenker mannen. Klærne hans er slitte. Skoene full i hull. Lua som han fikk av 
kjæresten sin, før hun forlot ham, sitter fortsatt på hodet. Fargen var en gang i tiden rød, men nå har 
den falmet. Blitt mer og mer rosa, og det skyldes ikke at den har blitt vasket for mye. Pappkassen som 
han de siste årene har kalt ?hjemme?, har falt sammen. Regnet og vindene har pisket den i senk. Fått 
den til å virkelig rase sammen. Han følger den er en metafor på hans eget liv; så stødig i begynnelsen, 
så usikker og sammenfalt nå. 

Kirkeklokkene sluttet å ringe julen inn for lenge siden. Den digitale klokka på rådhustårnet er en helt 
annen sak. Den piper julen inn hvert år. Alltid på samme tidspunkt. Sølvguttene har vist også 
forsvunnet. Han har i alle fall ikke hørt noe til dem de siste årene. 

Han husker godt hvordan huset til mor luktet rundt juletider; deilig julemat, kaker, gløgg og pappas 
juleøl. 1, 2, 10 øl. Høye smell, krangel, slag, mor som gråter. Han husker gavene under treet. Alltid 
nyttige gaver. Han takket pent, men ble aldri virkelig glad. Smilet var påtatt. Det var egentlig en fin tid, 
finere enn nå i alle fall. 

Magen hans rumler. Lyden overdøves av at hjertet begynner å dunke høyt. Pulsen løper av gårde. Han 
gjenkjenner panikkanfallet. Setter seg på huk og presser hodet mellom beina. Folk løper forbi. Er for 
travle til å se ham. Se redselen og smerten som han bærer på. Panikkanfallet ble avverget. For denne 
gang. Folk løper fortsatt febrilsk forbi. Den digitale klokka skal snart ringe nå og folkene er nok sent 
ute med gavene sine. I år som i alle andre år. 

Mannen sukker. Trekker bena opp mot haka. Lener ryggen mot murveggen i smuget som han sitter i. 
Pappkassen har falt helt fra hverandre nå, men han orker ikke bære den bort til nærmeste 
søppelspann. Orker heller ikke å finne en ny. Han trekker det fillete ullteppet sitt oppover brystet. Det 
varmer ikke så mye, likevel har en merkelig annen varme begynt å fylle ham. En slags nummenhet. 
Han vet at han ikke burde sovne når denne følelsen griper ham. Han burde riste seg selv våken, noen 
andre burde riste ham våken. 

Men ingen kommer. Ingen rister i mannen som sitter lent mot murveggen i et smug, en eller annen 
plass i vårt rike land. Ingen prikker han på skulderen før første juledag, lenge etter at julen har meldt 
sin ankomst. Mannen våkner ikke. Våkner heller ikke når ambulanse personellet kommer til stedet. 
Våkner ikke selv om legene på sykehuset gjør sitt beste. 

Et laken trekkes over mannen, øynene lukkes. Ovenfra ser mannen ned på det som pleide å være 
ham. Kroppen han pleide å leve i. Han vinker til den. Smiler. Håper på at han kommer til en bedre 
plass nå. Han skal bare finne lyset først. 

 

 

 

Norge er ett av de rikeste landene i verden, likevel lever mange under fattiggrensen. Mye skjer innenfor husets fire vegger. Har du tenkt på at ikke alle gleder seg like mye til jul? For noen er det faktisk den værste tiden på hele året. Jeg er så takknemlig for at jeg har flotte mennesker rundt meg, som gjør julen til noe av det fineste jeg vet om.

Inspirasjon - Eventyr

Jeg mener at man kan finne inspirasjon til å skrive, og forsåvidt alle andre ting som man møter i livet, i alt. Det kan være musikk, noveller, bøker, mennesker rundt deg.. ja alt! En sen kveld switchet jeg tilfeldigvis innom en kanal som viste disneyfilmer. Disneyfilmer var det som i min bardom var det store. Det var der du fant alle heltene og skurkene, alle de pene prinsessene og de onde stesøstrene. Du lærte litt moral, samtidig som du kunne drømme deg så langt bort som du ønsket.

Mens jeg satt sånn, tenkte jeg på hva som var mitt favoritt eventyr da jeg var lita. Valget falt fort på Snehvit og de syv dvergene. Restultatet av all tenkingen ble skrevet ned i dette lille diktet.

 

 

Speil, speil på veggen der

 

Våren uteble
den første dagen
for vinteren
var enda ikke ferdig med sin tørn

regnet pisket liv i trærne,
dro dyrene ut av dvale
fortalte dem
at tiden var inne

den kalde vinden
sluttet aldri å blåse,
lot ingen sovne

men ridderen i den
skinnende rustningen
lot seg ikke stoppe,
lette både natt og dag

piken så hvordan solen
glimtet med sitt fravær
så hvordan den gamle kona
lusket rundt i skogen
tok i mot alle gavene hun gav

senere hørte hun
hvordan sju, små menn
samlet seg rundt henne,
så hvordan de gråt

viste at også de ventet
på ridderen
og ekte kjærlighets kyss

Jørgen Hattemaker

Da jeg var liten og gikk på barneskolen hadde vi slike gammeldagse sangbøker som vi brukte hver eneste time. I den stod det mange fine tekster, eller jeg synes i alle fall det ettersom jeg faktisk interesserte meg for slikt noe. En av de tekstene jeg bet meg spesielt merke i, var sangen om Jørgen Hattemaker. Den handler om Hattemakeren Jørgen som forteller om hva han gjør. Han føler han lever litt på skyggesiden; han er fattig og kommer fra trange kår. Jobben hans er heller ikke i høy klasse. I sangen nevnes også Salomo ( Kong Salomo om dere vil), som lever et mye bedre liv. Det er rart hvordan vi mennesker alltid klarer å dele oss opp i klasser og grupper, synst dere ikke?

Jørgen sier likevel at han og Salomo er like; for begge kom nakne til denne gjorden. Den eneste forskjellen på dem er hva de ble født inn i, når de kom til denne jorda. Han sier også at solen skinner på Salomo, så skyggen faller på ham selv, likevel er gresset grønt for alle. Jeg liker akkurat disse linjene i denne sangen. Meningen i dem er så sterk, selv om ordene og historien i sangen er veldig enkel. Sangen inspirerte meg til å skrive et dikt (ja, igjen);

 

Å være en hattemaker

Seile mot vinden
uten årene
fordi det er slik du har lært
at livet er

kjempe til siste bloddråpe
miste troen,
men aldri håpet
spare de beste minnene
til slutten

føle sola på ryggen
male skygger i ansiktet
vite at gresset alltid
vil være grønt for alle

se landegrenser
for det de er;
imaginære streker
skapt av menneskehånd

stoppe opp
i det livet begynner
holde det i hånden
uten å måle det i tid

snu deg mot menneskene

som Gud har forlatt ;
la dem sette sin lit
til det de tror mest på

Selvportrett

Blå øyne
rammet inn av englehår
kjole og slør,
men ingen prinsesse

sjelen full av bekymring
danner ord,
vers
som sveier i takt
med vinden

fjærpenn,
hender dekket av blekk,
men ingen forfatter

se lyset i enden av tunellen,
slukke det
være den alle vil
at hun skal være

dele ut klemmer,
smil
vise omsorg
likevel ikke være noen mor

sveve på en sky
av kjærlighet
elske han mer
enn noe annet

dekke tankene med slør
likevel ikke være uviten

se verden gjennom bøker
plukke den opp
holde den i hånden

vite at den ikke bare
tilhører henne

 

Meg og to andre flotte jenter har opprettet en blogg. Denne vil vi bruke til å inspirere hverandre, men den er også til for å inspirere andre. Vi lager utfordringer til oss selv hver uke, og alle kan selvfølgelig slenge seg på og skrive etter utfordringene vi har. Adressen til bloggen vår er: http://arslongavitabrevis.blogg.no/ !

 

Håper mange tar seg en tur innom!


Ukas lille aktuelle - streik

 

Alle har sikkert fått med seg streikene som pågikk i nesten to uker for litt siden? Kommunal sektor streiket blant annet fordi de mener at det er for store forskjeller mellom lønningene i dag. Det har de også rett i.

 Likevel går en streik utover så mange; barnehager og skoler stenges og mange studenter får ikke tatt eksamen. Her sikter jeg spesielt til lærerstudentene. Man kan jo spørre  seg om det er rett at streiken som dagens lærere holder gående, bør gå utover de som faktisk skal bli lærere siden? Visst kan det hende at disse tjener på det i form av lønn, men det hemmer dem i deres utdanning. Det er frustrerende.

 Forhandlingene i årets lønnsoppgjør brøt også fort sammen. Lønnsoppgjøret var ikke godt nok, det ble ikke spyttet i nok penger til de yrkene som trengte det mest.

 Selv synes jeg at i dagens moderne samfunn burde man klare å forhandle seg fram til gode løsninger. Streik burde været siste utvei, i alle fall ettersom det noen ganger kan gå ut over liv og helse. Man burde kunne kommunisere mer og bedre. Ikke la forhandlingene brytes for fort.

 Jeg sier ikke at streik ikke er nødvendig, for noen ganger er den absolutt det. Jeg mener at vi i Norge kanskje bruker streik for hyppig, i stedet for å kommunisere og se på reelle alternativer.

 Se på landet vårt: vi lever i overflod. Vi har mer penger enn de fleste. De fleste av oss bor under tak, vi har mat på bordet, gratis udanning og en jobb å gå til. Likevel vil vi alltid ha mer. Jeg diskuterte emnet med min ?svigermor? og hun sa det så fint; i stedet for å hele tiden måle oss oppover, burde vi kanskje måle oss motsatt vei og se på andre land.

 Jo visst er prisene på mat og materielle goder dyre her i landet. Dersom du legger skatter og andre avgifter til regnestykket, forsvinner fort mange av pengene som vi tjener. Kanskje alternativet burde være å sette prisene i forhold til lønningene, og da ta høyde for de som tjener minst?

 Jeg vil ikke dvele ved hvorvidt streiken som vi nettopp opplevde var nødvendig eller ikke. Men jeg skulle virkelig ønske at menneskene i den tenkte litt mer på alternativene sine. For om mann ser på lønnsoppgjøret, var ikke pengene som ble foreslått så ille som man skulle ha dem til.

 Vi lever i et moderne samfunn, visst er streiken en viktig del av dette. Samfunnet vårt akselererer og utvikler seg utrolig fort, og kanskje burde metodene for å få viljen sin også gjøre nettopp dette?

 

Hva synes du om streik og ble du påvirket av denne? 

Utblomstring

 

Skrike av dine lungers kraft 
fordi du ikke vet bedre 
la barndommen strømme tilbake 
omfavne solen 

løpe naken gjennom gresset 
i det skumringen legger seg 
kaste masken 
jevne den med jorden 

skrive alle de ordene 
som du vet at ingen vil høre 
gjøre ordene om til sanger 
spille dem på repeat 

skrike av dine lungers kraft 
nå ikke fordi du ikke vet bedre, 
men fordi du kjenner verden 
har sett hvordan den virkelig er; 

hav og himmel 
kinn mot kinn

Når du kommer fra en liten by

Småbypoesi

Høre summetonen
fra telefonen i øret
legge telefonkatalogen i fanget;
7047 numre,
likevel ingen å ringe til

se hvordan mennesker
snur seg etter deg på gata
7047 mennesker
som vet mer om deg, enn du gjør
7047 rykter som ikke er sanne

leve innenfor husets fire vegger
likevel føle at alle ser deg
føle fluene på veggen
hvor enn du går

gå i krisemodus
gråte salte tårer
i det katastrofe
er et faktum

se hvordan 7047 mennesker
reiser seg,
står sammen

7047 hender på rekke


Noen som kjenner seg igjen? Det er litt slik det er å bo i en liten by som Odda, og det er også egentlig det som er så fint :)

Dikt inspirert av programmet "Gullruten" ( ikke fordi jeg liker det så godt...)

Sotede ruter laget av gull

 

Gå på den cafeen
som ingen lengre går til
skrive ordene
som ingen andre tør å skrive

miste all sans om hvor verden går,
hvor den er på veg
miste meningen
med hva det er å være

se nyhetsbilde gå i reprise
for millionte gang
fortsatt bli skuffet over det du ser
vite at nasjonen enda er i sorg

se tilbake på en tapt barndom
se at mange aldri hadde noen
være lykkelig over
å være født på rett side av kloden

satse alt på ett kort
la følelsene spinne vakre vev
dekke alle rom med dem
slik at du ikke lenger ser omverdenen

danse på roser
love å stikke deg litt på tornene
for å vise medfølelse med dem
som stikker seg litt hver dag

gjemme deg i et slør
av uvitenhet

06.05.2012

Nå er det utrolig lenge siden jeg har skrevet noe her. Det er i hovedsak fordi jeg ikke har hatt lyst. Jeg har gjort mange gøye ting i det siste, og ting som ikke har vært så gøy. Likevel har jeg ikke hatt noe behov for å skrive noe til dere, rettelse; de som evt. måtte ha noen interesse i å lese det jeg skriver. 

Akkurat når er jeg inne i en steintung eksamensperiode. En eksamen er overstått, og jeg har to igjen. I morgen begynner hjemmeeksamen, så da skal jeg sitte en uke i strekk å skrive en oppgave på 10 sider. 

Jeg kommer nok sikkert ikke til å være superaktiv her inne framover heller. Dikt og tekster kommer nok gjevnlig og jeg tenker også å fortsette med "Ukas aktuelle", jeg skal bare samle litt tid og krefter først. 

Høres det greit ut?

Bloggest

akkurat nå

  Alene i verden

Følelsen av håpløshet 
fyller deg 
når du finner ut 
at du ikke hører til i verden 

det er klart at du har venner 
gleder, 
men alt dette forsvinner i svik 
og mistillit 

En gang spilte du hovedrollen 
i livet ditt 
nå er du redusert 
til en rekvisitt 
hvisket ut av tidens tann 

du lar deg selv 
bli såret 
gang på gang, 
tilgir 
og fortsetter som før 

livet ditt går i ring; 
en ond sirkel 
bare en side av saken 
blir vist fram 

du fryser 
fryser ut 
blir varm i det tårene 
renner nedover kinnene dine 

 

Jeg har det egentlig utrolig fint; jeg bor i fin leilighet med en kjæreste som er glad i meg og jeg i han, jeg har fine venner og en familie som er super, jeg går på skole... likevel blir det litt sånn

Ved andre blikk

 

Se brystet hans heve seg, 
falle 
vite at han elsker deg 
mer enn du noen gang 
kan elske deg selv 

sette fyr på regnet 
danse gjennom det 
i det drømmene slutter 
og livet begynner 

føle hvordan hjertet dunker 
tidlig på morgenen 
forelske deg igjen 
og igjen 

synge stille sanger 
når himmelen mørkner 
puste lettet ut 
når dagen gryr 

legge deg ned 
ved hans side 
høre den tunge pusten 
drømme igjen 

Forvunnede prinser lever alltid videre


 

Kjære;
jeg så hvordan du krympet deg
da diagnosen ble stilt
så hvordan du led i ukene før,
ble ødelagt i ukene etter

Jeg så hvordan håpet ditt forsvant,
kom tilbake
forlot oss
for så å aldri returnere

håret ditt falt av
i store lokker
du smurte på et smil for meg
for jeg var så liten den gangen
ante ikke hva smerte var

kapsen som de satte
på det perfekte, runde hodet ditt
var for stor;
alt tøyet ditt var forstor
og du begynte å forsvinne

du tok meg opp i sengen,
klemte meg mot brystet ditt
jeg luktet lavendel,
medisin
lukket øynene

nå, mange år senere
husker jeg ingen av disse tingene
blir bare fortalt at det var sånn de var

du døde fra oss,
men forsvant aldri helt;
de fleste husker den
vi andre har minner og historier
du er i hjertene våre,
hver dag

Ukas lille aktuelle - Lavkarbo og "dietter" for barn

I dagens samfunn er det mye fokus på hvordan man ser ut; man skal være tynn og høy og hels ligne litt på barbie. Man skal se etter ideal i media, og så etterligne dem. Dette er ikke realistisk i det hele, og det ser du dersom du har litt vett.

Når barn er små klarer de ikke alltid å finne riktige løsninger selv. De trenger sterke rollemodeller som kan veilede dem, vise dem hvordan ting skal gjøres. Dette gjelder også når det kommer til livsstil. 

Samfunnet i dag fokuserer også på hva som er ja mat og nei mat, i stor grad. Helst skal man ikke spise for mye av noe, og noen ting burde man droppe helt. Dersom dette er tilfellet; hvor blir det da av variert kosthold?

Lavkarbo er kanskje den "kuren" som blir mest fokusert på og mest brukt i dag, og den har vist gode resulateter for mange. "kuren" går i hovedsak ut på å kutte ut karbohydratene og sette inn mer fett. Man skal ikke kutte noe særlig ned på matmengde, men heller spise mer av den "gode" maten. For voksne kan kanskje dette fungere bra, men noe er galt når man ønsker at barna skal bruke den og at den skal innføres i barnehager og skole. Hvilket forbilde er man dersom man skal forhindre barn i å spise mat som egentlig ikke er "farlig", de lærer kanskje heller å utvikle et usunt forhold til mat, fremfor å spise riktig mat?

Det å snakke om kalorier og vekt når barn kan være skadelig for dem. De ser på seg selv og tenker kanskje at et par kilo har vel ikke noe og si. De kiloene blir til flere kilo og slik skaper man barn med spiseforstyrelser. I vg i dag, snakket de som jobber med spiseforstyrrelser daglig, at det faktisk er forkastelig å snakke om lavkarbo for barn. Barn vokser og de trenger alle næringsstoffer, også karbohydrater.

Nå i jula, barnas høytid, blir det ekstra snakk om vekt og kalorier og hvor mye man kan legge på seg av den "fete" julematen. Joda, det kan jo stemme, men for et barn skal jula dreie seg og glede og kos, ikke om kalorier og slanking.

Vår generasjon er kanskje mer opptatt av vekt og diett enn generasjoner før oss. I mitt stille sinn tenker jeg at dette ikke er sunt i det hele tatt. Vi skal jo være rollemodeller; det er klart at vi ikke alltid er fornøyd med oss selv, men barneører trenger ikke å snappe opp dette,

Dersom et barn sliter med overvekt, kan det få spise variert og kanskje heller få være med på fysiske aktiviteter som det liker selv. Man trenger ikke diett og treningstvang, da kan resusltatet bli et veldig tynt barn, som mister lysten til å leve.

Folk må få spise det de vil, men å smøre det ut over nett ( som mange toppbloggere og forbilder gjør) er kanskje litt drøyt. 

La barn være barn og la disse få spise det de liker. Slik kan de heller utvikle et godt forhold til mat og kanskje lære sin generasjon at vekt og kalorier ikke er alt. 

Julens paradoks

?Jeg vet hva livet er?,
sa han
for han hadde sett livet
bortenfor tv ? skjermen

sett at gullskjeen
som var i munnen
fra livets start,
faller ut,
blir borte
kommer tilbake 
om du fortjener det

forstod at penger
ikke kan kjøpe alt;
ikke kjærlighet,
frihet
ikke fjerne vemod
fra tomme hjerter

så hule kinn,
tomme øyne
barn som måtte 
slippe taket på livet
fordi de fortsatt er usynlige

viste at senteret
ikke lenger kan være vesten,
men periferien;
kulturelle tråder
trukket sammen til et nøste

fulgt røde tråder
til nye stier
åpne dem
så de aldri mer
gror igjen

tenne julelys
la verden se 
hvordan den virkelig har blitt
slukke julelysene og se
at uvitenheten er tilbake
og at alt er som før

I julen skal man minnes..

I julen minnes man ofte dem som ikke er der, som oftest med glede, men også med sorg. I morgen ville min onkel Arild hatt bursdag. Han døde av at hjertet stoppet for ti år siden, etter lang tid med sykdom.

 

Han var en av Bergens "rocke - legender", en som brydde seg veldig om nærmiljøet sitt og ungdommene i det. Han var en ildsjel som inspirerte mange og var veldig glad i familien sin. I morgen skal det holdet minnekonsert for ham i Bergen, men vi jobber alle sammen og har ingen mulighet til å reise bort.
Jeg skrev et lite dikt til ham, med utgangspunkt i hans egen sang "Av jord har du kommet, til jord skal du bli"

 

  Av jord er du kommet

Være gammelt nytt 
for dem som ikke betyr noe 
være usynlig for dem 
som burde være der 

forlate glede 
til fordel 
for alt annet 
tilbringe tiden i mørket 

føle i korte sekunder 
fylles av smerte, 
sorg 

svinne hen i det lyset 
i tunnelen 
blir tydelig 

til jord skal du bli 

 


Hvil i fred, kjære onkel :)

Jeg elsker å kaste stein i glasshus

Av og til, så synes jeg det er så vanskelig å klappe igjen og gå videre. Spesielt viss noen sier noe som skader de jeg er glad i, eller sier noe som rett og slett blir for dumt.

Der jeg kommer fra, skal du helst sitte stille og være stille eller fare opp og si det første som popper opp i hodet ditt, uansett hvor dumt det høres ut (desverre er det grusomt mange av sistnevnte sort). Man skal enten rakke ned på alt og alle og fortrenge det som finnes av positivitet, eller ikke bry seg i det hele tatt og mene at alt og alle er like.

Hvor jeg kommer fra? Du uhar kanskje hørt om Odda? Den lille bygda med den store nedlagte fabrikken og mennesker som har ressurser som enn skal lete lenge etter?

Og så har du den siden som mener at alt dreier seg om politikk. Alle andre partier driver konspirasjon mot dem og alt som blir gjort har politisk budskap. Dette er så feil som det går ann til og bli, og man må virkelig ta en ekstra kikk på personen som utalte det, og lure på om de er skrudd sammen riktig.

Dersom folk ikke har noe fint å si, kan de jo bare holde det for seg selv. Dersom folk har intentsjoner om å bruke sin misnøye mot personer til å dra et helt samfunn ned i driten, så tror jeg at de har misforstått kraftig, og at de bør tene seg om to ganger før de i det hele tat åpner munnen sin

Det var en gang en liten pike..

I 1991 kom det ei lita jente til verden. Det var meg. Jeg var heldig og fikk to flotte foreldre og etter hvert 2 herlige søsken. Jeg var heldig. Fikk en fin barndom, noe som ikke alle andre får oppleve.

I hemmelighet drømte jeg om å bli president, og også om å bli en god mamma. 

Jeg var den lille blide litt sjenerte jenta, som var sjenert fordi det var slik man skulle være. Jeg lærte raskt at om du drømmer om noe, kan du bare glemme det. Om noen sier at du ikke klarer noe, så bør du for all del høre på dem, for di har rett.

Den lille jenta ble til en ungdom; aktiv i korps og friidrett. Hun som egentlig aldri hadde tid til å "henge" med folk, men hadde gode venner likevel. Jeg ble til hun som alltid sa ja, fordi det var så mye lettere enn å si nei. I alle fall lettere for alle andre.

Jeg ble til hun som du kunne spørre om leksene, hun som skrev dikt i margen på alle kladdebøkene, hun som bare gråt i regnet, for da var det ingen som så forskjell likevel.

I lokalavisa var jeg hun som skrev seg til USA. Jeg hadde det fantastisk og fikk betalt for mye hardt arbeid. Innså at det alltid vil ordne seg. I alle fall for snille piker. Du må bare gjøre ditt beste, for mer kan du ikke gjøre. 

Jeg er også student. Utviklingsstudier. Globalisering. Nord - Sør konfikt. Jeg trives godt. Har lært meg og si "jeg vil, jeg kan". Når andre mener noe annet, smiler jeg bare. 

27.september 2010, var min fineste dag. Å skifte sivilstatus fra singel til opptatt, var herlig. Siden den gang har jeg levd i lykkerus. Nå har jeg også blitt samboet og stortrives, med den personen jeg er mest glad i. Jeg har fått en "ny" familie som er annerledes enn min. Annerledes på en god måte.

Jeg er trygg på meg selv, på de rundt meg. Jeg kan bite fra meg, men også være snill. Kan fortsatt gå fra topp humør, til bånn i bøtta, men nå er det en som alltid er der. Gir meg en klem og sier at alt skal gå bra.

For det gjør det, ser du. 

Selv om du sliter litt nå, vil det ordne seg. Du vil bli den du vil bli, selv om du kanskje må gå lange veier for å komme deg dit.

The grass is alwayas greener on the other side

I dag har jeg en sånn dag der jeg putter på meg et "careface". Jeg er så utrolig sliten, føler jeg kunne sovet i en evighet. jeg har ikke tid til å ha kyssesyken jeg tenk, jeg er student! Ja, for her i heimen har vi kyssesyken, i tillegg til aggresiv allergi. hurra!

Jeg har ikke lyst til noen ting i dag, men gjør de tingene jeg absolutt må. Hjemme i Odda er det litteratusymposium nå, jeg går glipp av mitt første i år. Jeg bestemte meg for å slappe av i  Bergen i helgen, så i kveld skal jeg bare sitte på sofaen med Harald og kose meg. Jeg aner ikke hva jeg skulle gjort uten Harald!

Jeg hater denne ubrukelige, trøtte, følelsen. Kanskje det er høstdepresjonen som tar meg litt, de sier jo at den kommer til bergensere en gang hver høst. 

Jeg skal i alle fall helt garantert sove lenge i morgen og bruke helgen til å få bort "carefacet mitt", lese økonomi og sende bort ex.phil oppgaven min. For ikke å snakke om koselig besøk av Djae!

Kanskje helgen blir veldig fin likevel:D

Jeg lever enda...

  Ny virkelighet

Leve livet, 
men aldri helt ut 
åpne bøker 
fulle av kunnskap 

skue verden, 
livet 
stå utenfor boblen 
la den sprekke foran øynene dine 

lukke bøkene 
miste kunnskapen 
la den treffe benken som du sitter på 
med et stille dunk 

se bort på piken 
som sitter 
ved siden av deg 

ta hånden hennes 
skue verden sammen 
(leve igjen) 

Ti år etter


 

Se hvordan ildkuler
glitrer oppe
høyt oppe
på himmelen

ta farvel igjen
elske i fortid
og for all
fremtid

gjemme bort hatet
takke for alt
som du har hatt
ikke for det som du ble fratatt

skrive evige ord
om frihet og fred
ord som ingen hører,
felle tårer i forakt

se hvordan
autoritære stater
kriger for ressurser
glemme alle rettigheter

fortelle til dem
som ikke husker
trøste dem
som står igjen

gråte når du innser
hvordan verden
har blitt 

 

 

Vi glemmer aldri..

Seminaroppgave og filosofi!

For helgen befinner jeg meg hjemme i Odda sammen med familien, uten kjæresten dessverre. Men man koser seg og det blir jo ekstra herlig å se min kjære igjen på mandag!

Helgen skal brukes til å treffe venner som fortsatt bor i Odda, drive politisk valgkamp for venstre, kose seg med familien og å studere. Det siste punktet veier veldig tungt, for vi har allerede masse å gjøre!

Jeg har startet på en bachelor i utviklingsstudier; vi liker å si at studie skal hjelpe oss å redde verden. Vi lærer om utvikling gjennom økonomi, geografi, sosialantropologi og administrasjon og organisasjons vitenskap. Det siste punktet er nok det jeg vil spesialisere meg i. 

Akkurat nå skriver jeg seminaroppgave. Hovedspørsmålet er; "Når kan folket gjøre opprør mot statsmakten?". JEg har lagt hovedvekt på Immanuel Kant og John Lockes teorier om temaet. Synes du det høres lett ut? Tja, jeg vil si det er veldig omfattende, men også veldig spennende. Gleder meg til å kunne levere den inn og se meg helt ferdig med Ex.phil alfa!

Nå tror jeg at jeg skal lese litt økonomi og så finne senga! Merker at det trengs!

Glasskår

Kaste blikk
treffe dem
som alle rede

er truffet

 

fylle eget liv

med håp

glemme alle andre

 

gjemme minner

i løvet

hjertet i snøen

 

se hvordan

alle snøfnugg

blir like

 

skrive navn
på papir,
navn som ikke lenger
har mening

 

La tusen øyne
tale for seg

Ukas lille aktuelle - Det å være trangsynt går begge veier

I Norge har vi ytringsfrihet. Det vil i teorien si at vi kan si hva vi vil, skrive hva vi vil og for den del; kle oss hvordan vi vil. I virkeligheten er det vel egentlig ikke sånn. Det merket jeg her om dagen, da jeg møtte på en av våre nye landsmenn.

Jeg var nettopp ferdig med dagens forelesninger på universitetet, og gikk nedover Nygårdshøyden. Det var varmt, men kaldt nok til at jeg valgte strømpebukse under shortsen, og lang jakke til. En eller annen plass på vegen møter jeg en dame kledd i burka. Hun stopper forann meg, jeg smiler til henne. Så sier hun noe sånt som;
- Hvordan kan du gå i noe sånt?
Jeg ser nedover meg selv; shortsen er ikke soesielt kort, jeg har tykk strømpebukse under, og lang jakke over. Et ganske "anstendig" antrekk for en norsk jente. Jeg blir helt paff og sier;
- Jeg kunne sagt det samme til deg. Her i Norge har vi ytringsfrihet, og kler oss som vi vil!

Jeg følte meg litt frekk, greit, men damen slo meg helt ut med ordene sine. Fra vi er ganske små, lærer de fleste nordmenn å godta andre. Norge har med tiden blitt et flerkulturelt land, og det skal litt til før vi blir overrasket. Vi har lært å godta nye landsmenn og måten de ter og kler seg på. I alle fall i ganske stor grad.

Vi skal godta og være solidariske. Hva da med dem? skal de fortelle oss hvordan vi ser ut i vårt land? Jeg er virkelig ikke rasistisk ei heller tangsynt, men jeg mener at i et land der ytringsfrihet rår, skal man også kunne ytre seg. Også gjennom klær. Om dette da råker ved en person med ikke-norsk bakgrunn, så får det så være. Om de har noen meninger om moten i vårt land, så får de holde det for seg selv; tenke litt på hvilket land de er i, og hvilke normer og regler som rår her. 

Selv mener jeg at de som ønsker å gå i burka, og ikke tvinges på noen som helst måte, skal få bruke dette. Både pga kultur og levemåte. Jeg godtar ikke av den grunn meninger og kvasse kommentarer fra dem som har et annet syn på klær. Selv foretrekker jeg nemlig at skjørtet slutter litt over knærne..

 

Les mer i arkivet » Oktober 2014 » September 2014 » November 2013
Maren

Maren

23, Odda

Navnet mitt er Maren. Jeg er 20 år og bor for tiden sammen med min kjære i Bergen. Jeg studerer utviklingsstudier ve UIB. Jeg liker å skrive og er veldig samfunnsengasjert. Denne bloggen vil handle om hverdagen min og jeg vil prøve å "synse" noe om aktuelle temaer.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits