Kort oppdatering

Den siste mneden har vrt en utrolig drlig mned, pustemessig. Pusten har stort sett vrt tung uansett, men spesielt under trening selvflgelig. Det kan vre mange grunner til det: vret har skiftet ganske mye i det siste og selv om jeg er flink med skjerf rundt halsen, trekker jeg jo inn masse kald luft. Vret har ogs gjort at jeg nesten konstant gr rundt og snufser, uten egentlig fle meg skikkelig forskjla. Vanligvis nr dette skjer over lengre tid, tar kroppen seg den frihet gjre meg skikkelig syk nr jeg minst venter det. Det er egentlig ok, for da fr man rensket opp. S lenge det ikke dreier seg om lungebetennelse eller halsbetennelse. Det kan ogs skyldes at stressnivet mitt i det siste har vrt hyt. Jeg har begynt min siste praksisperiode og holder for tiden til i autismeteamet. Det er den mest spennende praksisen til n! Men det vre i praksis er ofte stressende fordi du nsker f med deg mest mulig, samtidig har skolen strenge krav som skal flges, men som ikke alltid passer inn i de planene som du legger.
En annen ting som skjer nr vret skifter og pusten blir tung, er at det fles som om lungene mine stivner: Ved hy aktivitet puster jeg nesten ikke inn/ut i det hele, for det er liksom ikke plass. Du kan tenke deg at noen sitter p brystkassa di og for hver pust du tar, blir det litt mindre plass i kassa til puste.

Jeg har ogs endelig ftt time til ct n, og den er om under en mned! Jeg hper virkelig at det dukker opp noe p denne som kan gi en indikasjon p hvordan det str til med lungene og hva vi skal gjre videre. Samtidig er jeg livredd for at brystkassa skal lyse opp som et juletre p ct`en og at vi skal finne noe som vi ikke hadde forventet. Men snn er det ikke lov til tenke.. Jeg hper heller p at lungelegen min fr rett.

Nr ting blir hakket vrre enn den har vrt, er det veldig lett lulle seg inn i "sykdommen" ( og ja, jeg sier "sykdom", for jeg anser meg ikke som syk, p en mte). At pusten blir tyngre betyr ikke at jeg ikke kan gjra alt jeg har planlagt, jeg m bare ta det saktere, over lengre tid og sove litt i mellom, men det gr. P den annen side s er det bare en liten del av kroppen som er "syk". Det er bare lungene mine og til dels immunforsvaret mitt det er noe galt med. Jeg har en helt funksjonell, ungdommelig kropp ellers. Trikset er bare lytte til den, og faktisk gi seg nr den sier stopp. Og det er lett si, men jeg er drlig p det i praksis.

Det var en liten oppdatering fra min kant! Hper alle fr en fin kveld videre.

When life gives you lemons

Nr kroppen ikke funker skikkelig over en lengre periode, blir ting ofte veldig slitsomt. Nr man har det snn, kan man tenke at man har to valg: Man kan gi opp ( eller legge seg ned d, som jeg pleier si) eller man kan fortsette.

Selv valgte jeg fortsette med livet snn som det var, litt tilpasset selvflgelig. I perioder s gir jeg meg og tenker at nok er nok, men jeg kommer meg alltid opp igjen. Ikke alltid for egen maskin, men med god hjelp fra samboer, foreldre, ssken og gode venner.

Da jeg ble "syk" (eller begynte f symptomer, alt ettersom), var jeg fulltidsstudent p universitetet. Jeg trente fem dager i uka, jobbet som stttekontakt og var nok s sosial. I begynnelsen s tenkte jeg ikke s mye over symptomene som dukket opp, men etter hver som de ble vrre og ikke ville forsvinne. Kroppen begynte jobbe p hygir og jeg ble sliten.

Mange behandlingstilbud ble satt i gang, og nr man frst er i en form for behandling s lar man ting flyte litt. Jeg fant i alle fall ut at dette var den eneste mten komme gjennom det p, for etter behandlingen s ville jo alt bli bra. Det ble det ogs, i en pitteliten periode fr alt ble vrre og nye symptomer kom til. P dette tidspunktet var jeg fulltidsstudent p vernepleien p hyskolen. Jeg bestemte meg for at utdanningen skulle ikke p noen som helst mte la seg pvirke av sykdom. Jeg gr n mitt tredje r, har utallige eksamener og oppgaver bak meg og er klar for min 3. praksisperiode. Det har vrt slitsomt og jeg har nok sovet og vrt trttere enn den gjennomsnittlige studenten, men det har gtt. Jeg fr gode karakterer og klarer det jeg vil. samtidig har jeg byttet jobb et par ganger. Jeg gikk fra stttekontakt til jobbe 19% stilling i et bofellesskap, for i dag jobbe 31% stilling i et annet bofellesskap. Jeg klarer ogs vre en god samboer og venn, selv om dette ogs av og til pvirkes av slitenheten.

Jovisst er jeg sliten ganske ofte, syk litt mer enn de fleste, men man lrer seg tilpasse. I de periodene skolen og jobb krever mye fr trening og andre fritidssysler litt mindre plass. Husarbeidet blir hengende, rett og slett fordi jeg vet at jeg ikke klarer gjre alt samtidig.

Trening har vrt en viktig ting for meg de siste tre rene. Det var veldig frustrerende og trene mye og hardt, uten at resultatene kom. Selv om jeg lp og trente kondisjon flere ganger i uka, s ble pusten aldri bedre, og kroppen ble sliten. Den dag i dag er ikke pusten bedre, det g i trapper i et vanlig gtempo, er kanskje det som er vrst. Ikke bare ker pusten fort, men jeg er ogs veldig opptatt av hva andre tenker: Hva ville du tenkt om ei jente p 23 r som ser forholdsvis sprek ut, m stoppe mellom trappene og trekke pusten i dype drag. Eller hva om samme jente puster som en okse p powerwalken sin, opp den bakken som du lper? Det er kanskje det vrste, hvordan det fremstr for andre.

Trening bruker jeg ikke bare som en forebyggende ting: Nr jeg blir frisk og har trent jevnt, vil formen bli mye bedre senere. Dessuten s har jeg en refluxdiagnose som gjr det viktig at vekta er stabil: den skal ikke opp, men heller ikke mye ned. Selv om treningen ikke gjr at pust og kropp blir bedre enda, s funker treningen ogs som mental trening. For meg handler alt om eksponering: jo mer jeg eksponerer meg for tung pust og brystkasse som knyter seg sammen, jo lettere er det takle sm "anfall" og drlige perioder der pusten ikke funker i det hele tatt. Alt med mte s klart.

Denne uka har vrt speiselt tung, fordi pusten hele uka har vrt konstant tung. Likevel har jeg kommet meg p skolen, p trening, p jobb og ut sammen med kjresten. Alt uten at jeg har latt meg pvirke for mye. Jeg er s vandt med takle det n, vet at ny utredning er rett rundt hjrne og at fastlegen ikke kan gjre noe likevel, s dit er det ikke ndvendig g. Jeg har egentlig ventet p en halsbetennelse eller litt feber, men det har ikke dukket opp enda, s da satser jeg p at det vrste er over!

Poenget med dette innlegget er vise at selv om man er en skalt "kroniker" av et eller annet slag, s trenger man absolutt ikke gi opp: Man kan leve livet omtrent snn som man har levd, man m bare huske p tilpasse. En annen ting er g inn med riktig innstilling: Tenk at du kan klare alt som du vil, og s kan du heller fire litt p kravene etter hvert. Det er mye bedre enn bestemme seg for at du ikke kan eller klarer!

Nr helsevesenet svikter

Ofte kan man hre om hvor fantastisk helsevesenet vrt er, hvor heldig vi er som har gratis helsehjelp, hvor godt helsepersonellet i landet vrt er og hvor mye kunnskap de har. Nr jeg hrer dette blir jeg rett og slett sinna og lurer p hvorfor i alle dager ikke jeg har mtt p noe av dette de siste 3,5 rene. For min del har det egentlig vrt rake motsetningen: Jeg har brukt masse penger p medisiner som ikke funker fordi fastlegen min ikke hrer etter. Jeg har erfart at avdelingene innen forskjellige helsevirksomheter ikke snakker sammen og ikke egentlig er interessert i hre om annet enn akkurat det de er spesialister p. Jeg har erfart at mange helsepersonell ikke aner hvordan man behandler pasienter og jeg har lrt at jeg for alt i verden ikke skal bli som dem..

Min historie som pasient i helseNorge starter for 3,5 r siden, og for kunne gi tittelen en begrunnelse s skal jeg oppsummere den kort:
For 3,5 r siden hovner ynene mine s mye opp at jeg blir redd. Jeg er plaget av allergi, men har aldri ftt snne reaksjoner. Legen kan ikke forklare hva som skjer, men er sikker p at det vil g over. Hendelsen gjentar seg mange ganger og ynene blir ogs fylt med tjukt slim og jeg fr utslett i fjeset. Like etter dette fylles store deler av huden p overkroppen min med et rdt utslett som svir og klr. Det blir s ille at huden er full i infeksjon (opptil flere ganger) og jeg blir drlig. I tillegg blir pusten min gradvis tungere bde til vanlig og til fysisk aktivitet. Dette til tross for at jeg trener mye. Legen forstr lite. Gir meg betennelsesdempende (noe jeg blir veldig drlig av, s drlig at jeg m slutte med det). Han henviser meg til en allergilege. Allergilegen er sjokkert av det han ser. Han tar prver og jeg sprenger skalaen som viser hvor allergisk jeg er, jeg er hyperallergisk. Jeg starter med oppvaksinering mot pollen for se om det kan hjelpe. Oppvaksineringen vil innebre vaksiner annenhver mned i tre r. Det er kostbart, men ndvendig.

En eller annen gang i lpet av dette frste ret bytter jeg fastlege, fordi den gamle fastlegen min ikke hrer p meg og kjrer seg fast i min allergi, som n blir godt behandlet uten at resultater vises. I denne perioden gr jeg p dobble doser allergimedisin ret rundt. Min nye fastlege henviser meg til en hudspesialist. Infeksjon og utlsett herjer fortsatt kroppen, og allergimedisin har ingen effekt p dette. Hudlegen er ogs mer enn sjokkert nr jeg kommer til, noe som tar litt tid. Jeg fr antibiotika for ta knekken p infeksjonene og starter p lysbehandling. Vi er usikker p hvorfor utslettet er der og hvilken type utlsett det er, men vii m behandle det fordi det er kommet langt og ser ille ut. Lysbehandlingen holder fram og det funker. Jeg gr til fastlegen igjen. Pusten min er forstsatt tung, vi aner ikke hvorfor jeg plutselig er blitt hyperalergisk, jeg er mye trttere enn vanlig og trening har blitt en energityv. I tillegg blir jeg fortere syk enn jeg pleier og nr jeg er syk bruker kroppen lang tid p bli frisk. Fastlegen min henviser meg til allergiavdelingen p haukeland, for han kan kanskje sammenfatte noe? Tungpusten min blir i denne perioden sett p som astma. Dette har jeg hatt som liten, men vokst av meg. Jeg er selv helt sikker p at tungpusten ikke er astma, for jeg vet hvordan det fles ut og det er ikke slik som dette! Fastlegen hrer ikke etter, setter meg p 3 typer astmamedisiner uten ta noen prver (disse typene medisin slutter jeg selv p, men blir satt p dem p nytt flere ganger de neste 3 rene).

Allergiavdelingen p Haukeland venter jeg 3 mneder p komme til. Jeg gr fast p astma medisin, allergimedisiner og en del andre ting, pga infeksjon. Nr jeg kommer til allergiavdelingen tar de haugevis med allergiprver. Jeg sprenger skalaene deres, men de kan ikke gi meg noen svar. Ekstrem allergi skal ikke fre til symptomene som jeg har, i alle fall ikke nr de behandles. huden min roer seg, og lenge er den skalte allergien bra, men tungpusten vedvarer. Den blir tyngre og tyngre og vrre. Dette ret topper seg med at jeg innlegges p sykehus med mistanke om lungeemboli. Dette finner vi fort ut at jeg ikke har, men gjentatte blodgassprver viser at jeg har for mye Co2 i blodet mitt. Legen p sykehuset konkluderer meg at jeg sikkert hyperventilerer, dette til tross for at jeg er rolig og puster s normalt jeg kan, noe som er vanskelig pga tungpust. Hyperventlieringen biter fastlegen min seg fast i , og p bakgrunn av dette lurer man p om jeg kanskje har angst og bare innbiler meg tungpust? Pusteprvene mine er jo perfekte. Her tar jeg min frste tur langt ned i kjelleren. Jeg grter mye, er mye redd og mister troen p meg selv.

I denne perioden sendes det ogs en henvisning til lungeavdelingen p Haukeland. Jeg skal n underskes for denne astmaen som jeg er sikker p at jeg ikke har. P lungeavdelingen tar de en pusteprve og en blodprve, begge perfekte. Lungelegen er ganske sikker p at astma har jeg ikke, men mange av symptomene kan hre til refluks. Det blir sendt henevisning til en gastrolege, som jeg fr komme til 3 mneder senere. Han har lest journalen min godt og synes hele opplegget virker latterlig. Symptomene mine p refluks er atypiske og tungpust stemmer ikke overens med dette. Likevel viser det seg at jeg har reflux. Jeg m g p medisiner resten av livet, og tror n at alt er lst.

Tungpusten fortsetter og blir plutselig mye vrre under fysisk aktivitet. Jeg har n sttt ett r p medisiner for refluxen min og er sikker p at det ikke er den som gjr at jeg er drlig. Jeg er fortsatt mye trtt, blir fort syk og har ekstrem allergi. Fastlegen min gjr ikke mye, men konkluderer med astma. Jeg blir skuffet og lenge tror vi at jeg kanskje bare m leve med dette uten vite hva det er. Liekvel bestemmer jeg meg denne sommeren for g til en lege i hjembyen min og sjekke hjertet. Hjertet mitt kunne ha forrsaket problemene mine, men det er helt fint. Denne legen tar ogs pusteprver fr og etter stress og finner ut at det ikke er forskjell p dem. Han mener likevel at noe feil m det vre med lungene mine, og henviser meg p nytt til lungeavdelingen p Haukeland. Jeg tenker at dette aldri vil g bra og er sikker p at de ikke finner noe og at jeg igjen m g grtene ut av avdelingen. Mens jeg venter p lungelegen tar fastlegen min utvidede blodprver. Disse viser at jeg produserer alt for mye D-vitamin (alts at jeg sprenger skalaen). Legen gjr ikke noe med det, men er tydelig sur for at en annen lege har henvist meg til lungeavdelingen igjen, for her vil de jo ikke finne noe? Jeg gr ut fra legen og fler meg som en innbilsk hypokonder.

Jeg venter ca en mned fr jeg kommer til p lungeavdelingen igjen, Denne gangen blir jeg fulgt av en av mine beste venninder og hun er innstilt p at i dag skal vi finne ut av hva som er galt. P lungeavdelingen gr jeg gjennom tre pustetester som vil kunne pvise astma. Disse str jeg p med glans. Jeg mter en ung, hyggelig lungelege som sitter stille og lar meg fortelle hva som har skjedd de siste tre rene: om alle sykdommene, legene, allmentilstanden som til stadighet er drlig, hostingen som alltid er der, at jeg har gtt fra A menneske til B menneske osv.. Legen m tenke lenge og ut i fra prver og mine forklaringer gr hun bort fra en astmadiagnose, for denne stemmer ikke. Under konsultasjonen nevner jeg tilfeldigvis at jeg sprenger skalaen i d-vitamin produksjon. Legen lyser opp og sier at dette er VELDIG interessant. Hun forklarer meg at hun tror jeg har en sjelden lungesykdom som heter sarcoidose. Dette er i utganspunktet en sykdom som angriper immunsysstemet og lager klumper i indre organer. I mitt tilfellet dannses klumpene i lungene. Samtidig er immunssytemet mitt ute noe som gjr at ekstrem allergi kan utfolde seg som den vil: lage ekstreme utslett og infeksjoner, slik at det ser ut som jeg er veldig allergisk. Sykdommen vil ogs kunne gjre meg trttere enn vanlig, lettere eksponert for sykdom osv osv. Nr vi googlet sarcoidose fant vi ut at de fleste syptomer stemte hos meg. Legen tar en blodgassprve som viser at kroppen sliter med kvitte seg med oksygen, noe som ogs kan stemme med denne sykdommen. Hun forteller meg at denne sykdommen kan g over av seg selv, men at et ftall fr den kronisk. Vi bestiller ct, for ct er den eneste underskelsen som vil kunne bekrefte mistanken hennes. Hvor lenge jeg m vente p denne vet vi ikke.

Sannsynligheten foat at jeg har sarcoidose er stor. Dersom det er denne sykdommen jeg har er sannsynligheten stor for at jeg har hatt denne de siste tre rene. Dette har vi ikke funnet ut fordi fastlegen har kjrt seg fast i et spor, uten hre p meg. De forskjellige avdeligene jeg har vrt innom har ikke kommunisert med hverandre, og sykehuset jeg var innlagt p fokuserte p noe som ikke stemte i det hele tatt. I lpet av mine tre r har jeg heller ikke tatt skikkelige blodprver som viser alle mineraler og vitaminer i kroppen. Helevesenet har i mitt tilfellet arbeidet med tunnelsyn, ut i fra antakelser som jeg har vist tydelig at jeg ikke er enig med. Jeg har vrt kasteball i et system, der ingen tar ansvar for meg, forrdi at det er s mange andre avdelinger som har kontakt meg meg og da finner sikkert de andre ut av det..

For meg har dette vrt kjempevanskelig. Jeg har mistet tilliten til systemet, og m jobbe for ikke tenke at det er snn at "ingen leger hrer p meg". Jeg bestemte meg tidlig for at jeg skulle trene, selv om dette stjal energi og var ekstremt ubehagelig fordi pusten ble veldig tung og nektet roe seg. Jeg har vrt mer lei meg disse tre rene enn jeg har vrt gjennom resten av mitt liv. Jeg har tidvis isolsert meg fra alle andre enn kjresten, mine nrmeste venner og min nrmeste familie. Jeg har vrt mye redd, mistet troen p meg selv fordi alle legene mener at sykdom bare er i hodet mitt. Jeg har brent ut nettverket mitt fordi det alltid er noe med meg. P denne mten har jeg ogs vrt en stor belastning for mine nrmeste. Jeg har ogs brent ut meg selv, og tydeligvis ogs fastlegen min, som ikke har noe tro p at jeg er syk, med mindre jeg har atsma eller sliter med noe som er knyttet til psyken/fantasien min. Jeg har ogs opplevd at dersom jeg ikke har en pekepinn p hva som feiler meg og hviilke prver jeg br ta, gjr ikke legen noe som helst.

Her om dagen s fikk jeg for frste gang sprsml hvordan det er vre syk s lenge. Jeg ble sltt litt i bakken, for jeg er ikke alvorlig syk hele tiden.. Men jeg mtte innrmme at jeg nesten alltid er sliten/trtt og er s ofte syk at det er litt plagsomt. Jeg som pasient har gjort alt som str i min makt. Jeg har til og meg presset meg selv ned i gjrma og prvd si at det sikkert ikke er noe, fordi helsevesenet har nsket hre akkurat det. Likevel har jeg ikke latt meg pvirke for mye utad: Jeg er fulltidsstudent, trener mye, er tidvis sosial og har jobbet annenhver helg og oftere.

Dette ble et rotete innlegg, men jeg vil vise at selv om helsevesenet vrt er at av de beste, s er det ogs et tidvis arrogant system. Et system der fastlegen/andre leger har mye makt og at det de sier er det som tas hensyn til og det vil styre pasientforlpet ditt videre. Jeg har vrt "syk" i 3,5 r, men har frst n ftt en midlertidig skikkelig diagnose fordi en av de sikkert 10 legene jeg har vrt borti endelig har hrt etter. Det er vanskelig bli stemplet nr du hele tiden blir minnet p at din mening egentlig ikke teller i det hele tatt, for jeg er jo ikke spesialisten. DEt er ogs vanskelig sitte gjennomfre de samme prvene gjennom tre r, og vite at resultatet ikke egentlig har noe si, fordi legen ser det den vil se. Det er heller ikke aktuelt med andre prver eller knytte resultater av prver sammen p nye mter. Enten s er du ikke syk, eller s har du det vi sier at du har.

Jeg sier ikke at det alltid er slik, men det er dette jeg har erfart og det skal ikke vre snn.

1 r, 7 forskjellige leger og x - antall feile diagnoser

Lungeemboli, hjertesykdommer, astma, lungesykdommer, allergier, "noe som bare ligger psykisk". Dette er noen av diagnosene jeg har blitt sjekket for, behandlet for eller ftt beskjed om at det er det jeg kanskje lider av. Alt i lpet av litt over et r.

For over et r siden begynte pusten bli tung. P sitt vrste frte dette til hyperventilering fordi kroppen innbilte seg at den ikke fikk nok luft. Jeg gikk til fastlegen min. Hun mente at siden jeg hadde sterk allergi, var nok dette grunnen til den tunge pusten. Jeg fikk beskjed om dobbel dose av ellergimedisin. Det ville gjre susen. Jeg var uenig, men mtte jo prve det ut. Noen uker senere var pusten fortsatt ikke blitt bedre. Legen mente da at siden jeg hadde hatt astma som liten, var det muligheter for at denne sykdommen hadde kommet tilbake. Jeg protesterte; pusten ble ikke tung under fysisk aktivitet, og jeg hadde ingen anfall. Jeg ble sendt til rntgen av lungen. Bildene var fine. Likevel ble jeg satt p langtidsvirkende astmamedisin. Den frste virket ikke. Den andre virket ikke. Den tredje astmamedisinen virket heller ikke. S Ingenting ble gjort. S fulgte mange legetimer der jeg flte jeg dunket hodet i en vegg.

Jeg grt mange trer. Dette gikk ut over bde samboer og familie. P et tidspunkt toppet det seg: Mamma mtte ringe legen min. Som 21- ring opplevde jeg ikke bli trodd. Jeg opplevde bli oversett. Jeg hadde ftt en diagnose som ikke kunne begrunnes ut fra noen underskelser og ble behandlet uten at det fungerte. Mamma som har jobbet p bde sykehus og legekontor kontaktet legen min (med fullmakt fra meg). Hun mtte be legen tenke i nye baner: Hva om lungene mine ikke var friske, hva om det var emboli (blodpropp) i lungene mine? Hva om ubehaget skyltes andre ting? En halv time senere ringte legen min meg. To timer senere ble jeg lagt inn p sykehuset med mistanke om lungeemboli.

Jeg var redd. For det frste er jeg vernepleiestudent og jeg vet godt hva en blodpropp i lungene innebrer. For det andre var velkomsten p sykehuset ikke akkurat en glede: Jeg flte meg som en byrde fra frste sekund. ha meg der virket som et ork og sykepleierne var mer opptatt av snakke om hvor flt det var jobbe helg, enn hre hvordan jeg hadde det. De satte venneflon og gikk, Jeg mtte vente p legevisitten. Jeg ventet lenge. Klokken ti p kvelden (Jeg ble lagt inn rundt klokken to) kom endelig legen. Jeg hadde da tatt rntgen av lungene og en blodprve som ville vise om jeg hadde emboli. Rntgenet var fint, emboliprven negativ. En student skulle ta blodgassprve fra hndleddet mitt. Dette var veldig smertefult og er en vanskelig prve ta. Studenten fikk bomme tre ganger fr overlegen tok over. prven var fin. N hadde kjresten min Harald komt, vi ble utskrevet. Vel hjemme flte jeg meg ikke bra. Pusten var drligere og natta ble lang.

Dagen etter ble jeg lagt inn igjen. Denne gangen flte jeg meg som en enda strre byrde. Jeg ble visst til en seng i et rom sammen med mange andre. Sykepleieren gjorde det hun skulle og de tok prvene de ville ha. Jeg ble satt p oksygen pga den drlige pusten. S ble jeg alene. Jeg var redd og satt penlyst grt. Ingen kom for trste meg, men alle s meg. Lillesster kom til unsetning. Etter mange timer med oksygen i nesa skulle de igjen ta prve for se p oksygennivet i kroppen. Blodprven skulle igjen tas fra hndleddet. det var smertefult. Prven viste for mye oksygen i kroppen (noe som er naturlig nr du har tilbrakt de siste fire timene med oksygen i nesa), overlegen konkluderte med at jeg hyperventilerte, og at dette bare l psyskisk. Jeg mpte: her har de proppet meg full i oksygen, jeg puster helt normalt og s beskylder de meg for hyperventilere?? Jeg blir skrevet ut igjen. Fastlegen fokuserer p den falske hyperventileringen, for dette er lagt hovedvekt p i meldingen fra legen p sykehuset. Jeg er frustrert. Behandlingen med astmamedisinen fortsetter.

En gang etter jul blir jeg henvist til lungelege. Jeg m vente i mange mneder for komme til. P dette tidspunktet behandler min "ekstreme allergi" av to allergileger, en hudlege og fastlegen min. Jeg kommer til slutt til hos lungelegen. Hun spr meg ut om alle tenkelige astmasprsml. Jeg svarer "feil" p alle sprsmlene. Hun kommer fram til at jeg ikke har astma. Hun begynner sprre om hvordan jeg sover, har jeg brenning og trykk i brystkassa, har jeg sure oppstt, kan jeg bye meg? Jeg svarer. Hun tenker seg om. Etter en stund forteller hun meg at hun tror jeg har et betent spiserr og at jeg har refluks. Jeg blir lettet. Ingen astma! Jeg fr tabletter som skal nytralisere syren i magen min. De hjelper, men jeg er ikke ferdig enda. Jeg velger avslutte behandligen med astmamedisin. Legen er misfornyd, men ka ikke tvinge meg til bruke den mer. Jeg er redd for skade kroppen med noe som ikke funker.

Lungelegen henviser meg til gastroskopi (en underskelse der et ganske tjukt rr fres ned i halsen/magen). Etter fire mneders venting fr jeg gjennomfre underskelsen. Den er veldig ubehaglig og til dels smertefull. Jeg biter tenna sammen og nekter grte. Gastrolegen min konstanterer at spiserret mitt er veldig betent. Det er stor sannsynlighet for at jeg lider av refluks. Jeg blir glad, men samtidig oppgitt. Jeg vet at jeg fortsatt har to ubehagelige underskelser igjen fr jeg kan f endelig diagnose. Disse underskelsene kommer 3 mneder etter gastroskopien. Jeg m opp til sykehuset igjen og mter lege nummer sju. N skal jeg frst gjennom en trykkmling av spiserret. Dette gjennomfres ved at en ganske tjukk sonde fres ned i halsen gjennom nesen. Underskelsen tar nesten en time. Den er ubehagelig. S fres en tynn ledning ned i halsen min. Legen vil mle hvor sur magesyren er. Ledningen ligger nede i et dgn. Legen lover at det blir minimalt med ubehag under spising osv. Jeg finner fort ut at dette ikke er tilgfellet. Jeg fr beskjed om trykke p en slags "alarm - knapp" nr jeg fler at det trykker i brystet. Etter et dgn blir mligen levert inn. JEg fr vite at jeg har mye sure oppsttt (sjokk) og at hver gang jeg har trykket p "alarm" knappen mles det et oppstt. De endelige svarene p prven har ikke kommet enda.

Dette har jeg mtte vre med p dette ret. bli satt bli satt i bs p grunn av en diagnose som ikke er tilstede er vanskelig. Det er ubehagelig og vondt bli "uglesett p sykehuset", f hre at "alt ligger psyikisk" og fle at du ikke egentlig fortjener hjelp eller behandling. P et r har jeg mttet forholde meg til 7 forkjsellige leger, p 7 forskjellige avdeligner. Jeg har investert utallige timer i legebesk og utallige penger p behandling som ikke har virket. Det er skummelt tenke p at jeg kan ha godt med betent spiserr og relfuks i godt over ett r uten behandling, fordi legene kjrer seg fast i en diagnose og nekter hre p pasienten, for jeg er jo ikke lege... fle at det du forteller legen blir tilpasset en diagnose som du kjenner godt, og vet at du i kke har er rett og slett tragisk.

N hper jeg at prvene gr "min veg" og at kroppen ikke har mttet lide under feilbehandling. Som jeg har sagt tidligere: helsenorge har s mange fine sider, men jeg har desverre ikke sett noe til dem i r. Heldigvis for meg har jeg en fantastisk kjreste, en sterk familie og gode venner som har stilt opp!

Nr vente er det eneste du kan gjre

Om du ikke orker syt, kan du bare surfe videre. Her er det i s fall ingenting hente ;)

Skrev sist et innlegg om hvordan man settes i bs i helsenorge; nr du frst har ftt en diagnose, i mitt tilfelle astma, er det det du har og det er det du blir behandlet for. Jeg p min side mente at denne pstanden var feil; Jo visst hadde jeg astma som liten, men denne forsvant. Jeg er ogs klar over at astmaen kan komme tilbake etter noen r, men jeg kjenner symptomene og flte ikke at det var det jeg hadde. Astma arter seg ofte i anfall, hvor anfallsmedisin skal hjelpe. HAr man kraftig astma kan man i tillegg behandle dette med en langtidsvirkende medisin. Da er det mindre sannsynlig at anfallene kommer. Astmatikere sliter ogs som regel med utpusten. De blir fort kortpustede og fysisk aktivitet trigger dette. I mitt tilfelle stemte ingen av symptomene. Jeg sliter for det frste med innpust (ikke utpust), Jeg blir kortpustet, men ikke i sammenheng med fysisk aktivitet. Jeg kan for eksempel g opp bde ulrikken, Stoltzen og flyen uten problemer og jeg sykler og lper uten slite med noe som ligner et astmaanfall.

Til tross for alt dette opplevde jeg ikke bli trodd. Jeg ble satt i bs. Hver uke var det lpe til legen fordi den nye medisinen ikke fungerte. Hver uke fikk jeg samme "diagnose" og en ny medisin som skulle testes. Jeg er fult klar over viktigheten av prve ut diagnosene legene tror man har og da m man gjerne prve litt forskjellige medisiner. Dette er noe som kanskje er ok de frste to mnedene av sykdomsforlpet. I mitt tilfellet er je et halvt r inne i sykdomsforlpet. P eget initiativ har jeg valgt slutte med astmamedisinen, og jeg merker ingen forskjell; Nr jeg tar atsmamedisinen er jeg tung i pusten og har vondt i brystet, nr jeg ikke tar den skjer det samme.

leve med trykk i brystet og tung pust er vanskelig; flere ganger vkner jeg om natten, reiser meg for bytte side og tar en dyp pust. Jeg kan heller ikke huske sist gang jeg faktisk pustet lett. Jeg er rett og slett sliten av vre sliten, har sluttet stole p legene mine og innser at forlpig m jeg leve med alt dette. Jeg har for all del ikke tenkt grave meg et stort hull av den grunn, men jeg har en del utfordringer som jeg gjerne skulle vre foruten.

For en tid tilbake var jeg endelig, etter flere mneders ventetid innkalt til lungeavdelingen p Haukeland. Jeg mtte selv ronge hre om henvisningen min faktisk var kommet fram, og jeg kom bare til tidligere fordi en annen pasient hadde avlyst sin time. P Haukeland stusset jeg litt; de skulle ta vlodprver og en liten pusteprve, men ellers ikke noe annet. Pusteprvene mine er alltid fine, dette fordi de tester utpust og lungevolum. Jeg har tatt pusteprver s mange ganger n at jeg har ftt inn en teknikk for hvordan jeg skal blse ut. Pusteprvene mine er alltid fine, uansett hvor tungpustet jeg er. Etter ha ventet over en time fikk jeg endelig snakket med lungelegen. Jeg forklarte henne trykket jeg kjenner i brystet og den tunge pusten. Lungelegen spurte om de vanlige astmasprsmlene, og jeg svarte. Hun tenkte seg om og kom fram til det jeg i et halvt r har prvd forklare fastlege og overlege; problemet mitt er ikke astma. Jeg ble lettet, men samtidig sinna; jeg tenkte p alle pengene som har blitt brukt p ubrukelige medisiner og legebesk uten hjelp, jeg tenkte p all tiden jeg har brukt p faktisk reise rundt til leger for ta tester, jeg tenkte p alt stress dette har pfrt mine nrmeste og p alle trene jeg har grtt, men mest at alt ble jeg redd. Jeg har gtt et halvt r med vondt i brystet og tund pust og det eneste som har blitt sjekket er lungene mine, noe som jeg fra begynnelsen av har sagt at det ikke er. Min opplevelse som pasient har ikke blitt ivaretatt og legene har tilpasset mine opplevelser til diagnoser som ikke stemmer.

Jeg er alts ikke syk, men heller ikke frisk. Vi kan observere at puls og hjerterytmer er ganske normale, ergo s er heller ikke dette problemet. Jeg er igjen videresendt til en annen avdeling. De skal sjekke om jeg lider av betent spiserr, brokk eller reflusk. Alle disse diagnosene er enkle oppdage og behandle, men de kan vre smertefulle av den grunn.

I dag ringte jeg Haukeland for se hvordan henvinsingen min for disse underskelsene ligger ann, og jeg fikk igjen sjokk; Jeg kommer tidligs til i oktober (4 mneder fra n), fordi jeg ikke er et prioritert tilfelle. Jeg er ikke syk nok. I oktober vil det nesten vre ett r siden mitt lille "helvette" begynte. Jeg blir sinna og frustret og fler igjen at jeg ikke tas p alvor i det hele tatt. Det er sannsynligvis ingenting alvorlig i vegen med meg, men jeg har det ikke srlig bra av den grunn. Jeg fler meg trkket p, og psykisk er dette en pkjenning. Fysisk s trener jeg, jobber og gr p skole som fr, men dette bare fordi jeg er sta som pokker.

Helsenorge slutter aldri skuffe meg, og jeg ser ikke fram til et 4 mneder til med denne tilstanden. Likevel kan jeg ikke gjre annet enn vente og hpe p at det i alle fall ikke blir vrre. Heldigvis er det sommerferie; jeg skal hjem til mor og far, jobbe med noe jeg liker og reise bort med min kjre Harald. Dette gleder jeg meg til og det gir meg mye.

Ikke alle eventyr ender godt

Regnet pisker mot ruten

en drpe

to drper

storm i vannglass

s stillhet

tinnsoldaten str standhaftig

fortrekker ikke en mine

hjertet slr ett slag

to slag;

hopper over det tredje

?fare, fare krigsmann?

ballerinaens hvite skjrt

har blitt grtt

sminken hennes renner bort

en tre

to trer;

vondt i hjertet

trollet spretter opp av esken

ser p tinnsoldaten

ler av ballerinaen

et sekund

to sekunder;

klokka slr tolv

s slukes de av flammene

smeltes om

blir til kull,

men hjertene deres slr fortsatt

bare et lite yeblikk

?dden skal du lide?

Ukas aktuelle: Astma er ingen hindring!

Da jeg var liten ble jeg diagnostisert med astma. Denne astmaen forsvant da jeg var rundt syv, men kom veldig sterkt tilbake da jeg fylte 20. I og med at den tilbakevendte astmaen ikke ble tatt p alvor eller behandlet p riktig mte, ble den etter 2 r veldig ille. Jeg valgte bytte bort min "inkompetente" fastlege, og hpet p det beste.I februar ble astmaen s ille at jeg gispet etter pusten og brukte masse hjelpemuskulatur i hals og nakke for f inn luften. I og med at jeg ikke hadde anfallsmedisin kunne jeg heller ikke stoppe astmaanfallene. Jeg gikk til legen flere ganger og ble satt p mange forskjellige medisiner. Ingen av dem fungerte og heller ingen av dem var anfallsmedisin. Frustrasjonen ble strre strre. Jeg flte virkelig at det ikke var hjelp f noen plass.

I tillegg til astmaen er jeg krafitg allergi. Alle legene jeg s mente at den drlige pusten skyltes at jeg reagerte p noe (de var ikke interessert i finne ut hva dette noe var) eller bare litt astma pga kald luft og for mye aktivitet i denne. Problemet var at jeg ikke hadde symtom p allergi eller var ute i kald luft nr anfallene kom, Jeg satt faktisk i ro. Etter mye frem og tilbake ble jeg lagt inn p sykehus med mistanke om blodpropp i lungene. Dette var ikke tilfellet. Det eneste legen p sykehuset sa var at jeg hadde for mye oksygen i blodet og at jeg hyperventilerte, dette etter at de hadde satt meg p oksygen i mange timer. Ergo: legene hadde feil igjen.

Anfallene ble gradvis lettere og bedre takle, men forsvant aldri helt. Jeg fikk komme til hos en allergispesialist og han tok alle mulige tester, og tok endelig pusten min p alvor. Jeg fikk anfallsmedisin, men heller ikke han kunne fortelle meg hva som var galt og sendte meg videre til lungelege. Problemet er at i helsenorge er det laaange ker for komme til til spesialist. Jeg m vente i nesten et halvt r for utrede det som kan vre astma og det er vanskelig. Dette bde fysisk og psykisk og for alle mine nrmeste.

I begynnelsen lot jeg astma og pust styre mye av det jeg gjorde. Jeg har alltid vrt veldig aktiv og elsket trening. Dette ble det etter hvert mindre av. Treningsgleden forsvant og jeg var rett og slett redd for at pulsen skulle bli hy. Det hres kanskje teit ut, men tanken p gjre noe som ville fre til at jeg fikk enda drligere pust, var utrolig skremmende.

S, hva er egentlig astma? Nr du har astma "krymper" rrene som du fr luft inn i lungene i og blir trangere. Slimhinner i lunge og hals produserer enda mer slim og du fr problemer med puste inn og ut. Det finnes god behandling for dette i dag, men forblir det ubehandlet, som hos meg, vil anfall komme hyppig og du fler rett og slett at du har en murstein p brystet som hindrer deg i puste stort sett hele tiden.

Etter ganske kort tid, fant jeg ut at jeg ikke ville at astmaen skulle hindre meg. Kjresten min har vrt en enorm sttte, og han klarte motivere meg til trening igjen. Kondisjonstrening er faktisk en av de viktigste tingene for bde forebygge takle astmaanfall. Nr du trener m du puste p en helt annen mte en vanlig, omtrent p samme mte som ved et astmaanfall. Nr du trener mye kondisjon vil lungene dine ogs bli trent p et vis og du er bedre rustet. Trening kan ogs utlse anfall og det er derfor veldig viktig ta forebyggende medisin.

Astma i seg selv kan hres nok s alvorlig og skremmende ut, men det trenger ikke ndvendigvis vre det. For meg er trening veldig viktig som forebygging. Jeg m passe p trene masse kondisjon, men ikke s mye at jeg utlser anfall. Jeg kjenner min egen terskel og vet nr anfallene vil komme. Dersom jeg skulle gtt rundt vrt livredd for f et anfall, kunne jeg like godt stengt meg inne i huset og sluttet med alt. Det er ikke et alternativ.

Selv om astmaen gjr meg sliten, og at travle dager trigger astmaen, kan jeg ikke slutte trene, g p skolen, vre sosial og gjre alt jeg liker. Heldigvis for meg har jeg en kjreste som har vrt sammen med meg hele veien, han sttter, trster og stiller opp p legebesk. Mine foreldre og ssken stiller alltid opp og slipper alt de har i hendene for hjelpe til og det gjr vennene mine ogs. Uten dem er jeg ganske sikker p at astmaen hadde ftt overtaket. Astmaen har gjort meg sterkere og vist med hvem som virkelig vil mitt beste. Den har ogs vist meg noe jeg visste fra fr: at jeg har den beste kjresten i verden, den flotteste familien og mange gode venner.

Astamen har ogs vist meg en side av helsenorge som jeg ikke liker noe srlig. Et helsenorge med lange ker og et helsenorge der du blir satt i bs; nr du har ftt en diagnose vil ingen sjekke om dette faktisk stemmer eller om det faktisk er noe annet som gjr at du ikke har det s bra. Et helsenorge der sykepleierne ikke har tid til deg og der du penlyst kan sitte grte i sykesengen uten at noen kommer trster deg. Jo visst lever vi i et av verdens beste land med et av de "beste helsesystemene", men det er tydelig at det proffesjonelle virkerlig tar over for medmenneskelighet. Disse meningene er mine private meninger, og jeg sier ikke at alle sykehus og leger er slik, men det finnes en del av dem og de delegger virkelig. Det siste ret har vrt fylt av mange trer, mye sinne og frustrasjon og jeg hper ingen m gjennomg det samme.

Gled en som ikke gleder seg til jul

Gled en som ikke gleder seg til jul


?S var det jul igjen da!? tenker mannen. Klrne hans er slitte. Skoene full i hull. Lua som han fikk av
kjresten sin, fr hun forlot ham, sitter fortsatt p hodet. Fargen var en gang i tiden rd, men n har
den falmet. Blitt mer og mer rosa, og det skyldes ikke at den har blitt vasket for mye. Pappkassen som
han de siste rene har kalt ?hjemme?, har falt sammen. Regnet og vindene har pisket den i senk. Ftt
den til virkelig rase sammen. Han flger den er en metafor p hans eget liv; s stdig i begynnelsen,
s usikker og sammenfalt n.

Kirkeklokkene sluttet ringe julen inn for lenge siden. Den digitale klokka p rdhustrnet er en helt
annen sak. Den piper julen inn hvert r. Alltid p samme tidspunkt. Slvguttene har vist ogs
forsvunnet. Han har i alle fall ikke hrt noe til dem de siste rene.

Han husker godt hvordan huset til mor luktet rundt juletider; deilig julemat, kaker, glgg og pappas
julel. 1, 2, 10 l. Hye smell, krangel, slag, mor som grter. Han husker gavene under treet. Alltid
nyttige gaver. Han takket pent, men ble aldri virkelig glad. Smilet var ptatt. Det var egentlig en fin tid,
finere enn n i alle fall.

Magen hans rumler. Lyden overdves av at hjertet begynner dunke hyt. Pulsen lper av grde. Han
gjenkjenner panikkanfallet. Setter seg p huk og presser hodet mellom beina. Folk lper forbi. Er for
travle til se ham. Se redselen og smerten som han brer p. Panikkanfallet ble avverget. For denne
gang. Folk lper fortsatt febrilsk forbi. Den digitale klokka skal snart ringe n og folkene er nok sent
ute med gavene sine. I r som i alle andre r.

Mannen sukker. Trekker bena opp mot haka. Lener ryggen mot murveggen i smuget som han sitter i.
Pappkassen har falt helt fra hverandre n, men han orker ikke bre den bort til nrmeste
sppelspann. Orker heller ikke finne en ny. Han trekker det fillete ullteppet sitt oppover brystet. Det
varmer ikke s mye, likevel har en merkelig annen varme begynt fylle ham. En slags nummenhet.
Han vet at han ikke burde sovne nr denne flelsen griper ham. Han burde riste seg selv vken, noen
andre burde riste ham vken.

Men ingen kommer. Ingen rister i mannen som sitter lent mot murveggen i et smug, en eller annen
plass i vrt rike land. Ingen prikker han p skulderen fr frste juledag, lenge etter at julen har meldt
sin ankomst. Mannen vkner ikke. Vkner heller ikke nr ambulanse personellet kommer til stedet.
Vkner ikke selv om legene p sykehuset gjr sitt beste.

Et laken trekkes over mannen, ynene lukkes. Ovenfra ser mannen ned p det som pleide vre
ham. Kroppen han pleide leve i. Han vinker til den. Smiler. Hper p at han kommer til en bedre
plass n. Han skal bare finne lyset frst.

Norge er ett av de rikeste landene i verden, likevel lever mange under fattiggrensen. Mye skjer innenfor husets fire vegger. Har du tenkt p at ikke alle gleder seg like mye til jul? For noen er det faktisk den vrste tiden p hele ret. Jeg er s takknemlig for at jeg har flotte mennesker rundt meg, som gjr julen til noe av det fineste jeg vet om.

Inspirasjon - Eventyr

Jeg mener at man kan finne inspirasjon til skrive, og forsvidt alle andre ting som man mter i livet, i alt. Det kan vre musikk, noveller, bker, mennesker rundt deg.. ja alt! En sen kveld switchet jeg tilfeldigvis innom en kanal som viste disneyfilmer. Disneyfilmer var det som i min bardom var det store. Det var der du fant alle heltene og skurkene, alle de pene prinsessene og de onde stesstrene. Du lrte litt moral, samtidig som du kunne drmme deg s langt bort som du nsket.

Mens jeg satt snn, tenkte jeg p hva som var mitt favoritt eventyr da jeg var lita. Valget falt fort p Snehvit og de syv dvergene. Restultatet av all tenkingen ble skrevet ned i dette lille diktet.

Speil, speil p veggen der

Vren uteble
den frste dagen
for vinteren
var enda ikke ferdig med sin trn

regnet pisket liv i trrne,
dro dyrene ut av dvale
fortalte dem
at tiden var inne

den kalde vinden
sluttet aldri blse,
lot ingen sovne

men ridderen i den
skinnende rustningen
lot seg ikke stoppe,
lette bde natt og dag

piken s hvordan solen
glimtet med sitt fravr
s hvordan den gamle kona
lusket rundt i skogen
tok i mot alle gavene hun gav

senere hrte hun
hvordan sju, sm menn
samlet seg rundt henne,
s hvordan de grt

viste at ogs de ventet
p ridderen
og ekte kjrlighets kyss

Jrgen Hattemaker

Da jeg var liten og gikk p barneskolen hadde vi slike gammeldagse sangbker som vi brukte hver eneste time. I den stod det mange fine tekster, eller jeg synes i alle fall det ettersom jeg faktisk interesserte meg for slikt noe. En av de tekstene jeg bet meg spesielt merke i, var sangen om Jrgen Hattemaker. Den handler om Hattemakeren Jrgen som forteller om hva han gjr. Han fler han lever litt p skyggesiden; han er fattig og kommer fra trange kr. Jobben hans er heller ikke i hy klasse. I sangen nevnes ogs Salomo ( Kong Salomo om dere vil), som lever et mye bedre liv. Det er rart hvordan vi mennesker alltid klarer dele oss opp i klasser og grupper, synst dere ikke?

Jrgen sier likevel at han og Salomo er like; for begge kom nakne til denne gjorden. Den eneste forskjellen p dem er hva de ble fdt inn i, nr de kom til denne jorda. Han sier ogs at solen skinner p Salomo, s skyggen faller p ham selv, likevel er gresset grnt for alle. Jeg liker akkurat disse linjene i denne sangen. Meningen i dem er s sterk, selv om ordene og historien i sangen er veldig enkel. Sangen inspirerte meg til skrive et dikt (ja, igjen);

vre en hattemaker

Seile mot vinden
uten rene
fordi det er slik du har lrt
at livet er

kjempe til siste bloddrpe
miste troen,
men aldri hpet
spare de beste minnene
til slutten

fle sola p ryggen
male skygger i ansiktet
vite at gresset alltid
vil vre grnt for alle

se landegrenser
for det de er;
imaginre streker
skapt av menneskehnd

stoppe opp
i det livet begynner
holde det i hnden
uten mle det i tid

snu deg mot menneskene

som Gud har forlatt ;
la dem sette sin lit
til det de tror mest p

Selvportrett

Bl yne
rammet inn av englehr
kjole og slr,
men ingen prinsesse

sjelen full av bekymring
danner ord,
vers
som sveier i takt
med vinden

fjrpenn,
hender dekket av blekk,
men ingen forfatter

se lyset i enden av tunellen,
slukke det
vre den alle vil
at hun skal vre

dele ut klemmer,
smil
vise omsorg
likevel ikke vre noen mor

sveve p en sky
av kjrlighet
elske han mer
enn noe annet

dekke tankene med slr
likevel ikke vre uviten

se verden gjennom bker
plukke den opp
holde den i hnden

vite at den ikke bare
tilhrer henne

Meg og to andre flotte jenter har opprettet en blogg. Denne vil vi bruke til inspirere hverandre, men den er ogs til for inspirere andre. Vi lager utfordringer til oss selv hver uke, og alle kan selvflgelig slenge seg p og skrive etter utfordringene vi har. Adressen til bloggen vr er:http://arslongavitabrevis.blogg.no/ !

Hper mange tar seg en tur innom!


Ukas lille aktuelle - streik

Alle har sikkert ftt med seg streikene som pgikk i nesten to uker for litt siden? Kommunal sektor streiket blant annet fordi de mener at det er for store forskjeller mellom lnningene i dag. Det har de ogs rett i.

Likevel gr en streik utover s mange; barnehager og skoler stenges og mange studenter fr ikke tatt eksamen. Her sikter jeg spesielt til lrerstudentene. Man kan jo sprre seg om det er rett at streiken som dagens lrere holder gende, br g utover de som faktisk skal bli lrere siden? Visst kan det hende at disse tjener p det i form av lnn, men det hemmer dem i deres utdanning. Det er frustrerende.

Forhandlingene i rets lnnsoppgjr brt ogs fort sammen. Lnnsoppgjret var ikke godt nok, det ble ikke spyttet i nok penger til de yrkene som trengte det mest.

Selv synes jeg at i dagens moderne samfunn burde man klare forhandle seg fram til gode lsninger. Streik burde vret siste utvei, i alle fall ettersom det noen ganger kan g ut over liv og helse. Man burde kunne kommunisere mer og bedre. Ikke la forhandlingene brytes for fort.

Jeg sier ikke at streik ikke er ndvendig, for noen ganger er den absolutt det. Jeg mener at vi i Norge kanskje bruker streik for hyppig, i stedet for kommunisere og se p reelle alternativer.

Se p landet vrt: vi lever i overflod. Vi har mer penger enn de fleste. De fleste av oss bor under tak, vi har mat p bordet, gratis udanning og en jobb g til. Likevel vil vi alltid ha mer. Jeg diskuterte emnet med min ?svigermor? og hun sa det s fint; i stedet for hele tiden mle oss oppover, burde vi kanskje mle oss motsatt vei og se p andre land.

Jo visst er prisene p mat og materielle goder dyre her i landet. Dersom du legger skatter og andre avgifter til regnestykket, forsvinner fort mange av pengene som vi tjener. Kanskje alternativet burde vre sette prisene i forhold til lnningene, og da ta hyde for de som tjener minst?

Jeg vil ikke dvele ved hvorvidt streiken som vi nettopp opplevde var ndvendig eller ikke. Men jeg skulle virkelig nske at menneskene i den tenkte litt mer p alternativene sine. For om mann ser p lnnsoppgjret, var ikke pengene som ble foresltt s ille som man skulle ha dem til.

Vi lever i et moderne samfunn, visst er streiken en viktig del av dette. Samfunnet vrt akselererer og utvikler seg utrolig fort, og kanskje burde metodene for f viljen sin ogs gjre nettopp dette?

Hva synes du om streik og ble du pvirket av denne?

Utblomstring


Skrike av dine lungers kraft
fordi du ikke vet bedre
la barndommen strmme tilbake
omfavne solen

lpe naken gjennom gresset
i det skumringen legger seg
kaste masken
jevne den med jorden

skrive alle de ordene
som du vet at ingen vil hre
gjre ordene om til sanger
spille dem p repeat

skrike av dine lungers kraft
n ikke fordi du ikke vet bedre,
men fordi du kjenner verden
har sett hvordan den virkelig er;

hav og himmel
kinn mot kinn

Nr du kommer fra en liten by

Smbypoesi

Hre summetonen
fra telefonen i ret
legge telefonkatalogen i fanget;
7047 numre,
likevel ingen ringe til

se hvordan mennesker
snur seg etter deg p gata
7047 mennesker
som vet mer om deg, enn du gjr
7047 rykter som ikke er sanne

leve innenfor husets fire vegger
likevel fle at alle ser deg
fle fluene p veggen
hvor enn du gr

g i krisemodus
grte salte trer
i det katastrofe
er et faktum

se hvordan 7047 mennesker
reiser seg,
str sammen

7047 hender p rekke


Noen som kjenner seg igjen? Det er litt slik det er bo i en liten by som Odda, og det er ogs egentlig det som er s fint :)

Dikt inspirert av programmet "Gullruten" ( ikke fordi jeg liker det s godt...)

Sotede ruter laget av gull

G p den cafeen
som ingen lengre gr til
skrive ordene
som ingen andre tr skrive

miste all sans om hvor verden gr,
hvor den er p veg
miste meningen
med hva det er vre

se nyhetsbilde g i reprise
for millionte gang
fortsatt bli skuffet over det du ser
vite at nasjonen enda er i sorg

se tilbake p en tapt barndom
se at mange aldri hadde noen
vre lykkelig over
vre fdt p rett side av kloden

satse alt p ett kort
la flelsene spinne vakre vev
dekke alle rom med dem
slik at du ikke lenger ser omverdenen

danse p roser
love stikke deg litt p tornene
for vise medflelse med dem
som stikker seg litt hver dag

gjemme deg i et slr
av uvitenhet

06.05.2012

N er det utrolig lenge siden jeg har skrevet noe her. Det er i hovedsak fordi jeg ikke har hatt lyst. Jeg har gjort mange gye ting i det siste, og ting som ikke har vrt s gy. Likevel har jeg ikke hatt noe behov for skrive noe til dere, rettelse; de som evt. mtte ha noen interesse i lese det jeg skriver.

Akkurat nr er jeg inne i en steintung eksamensperiode. En eksamen er oversttt, og jeg har to igjen. I morgen begynner hjemmeeksamen, s da skal jeg sitte en uke i strekk skrive en oppgave p 10 sider.

Jeg kommer nok sikkert ikke til vre superaktiv her inne framover heller. Dikt og tekster kommer nok gjevnlig og jeg tenker ogs fortsette med "Ukas aktuelle", jeg skal bare samle litt tid og krefter frst.

Hres det greit ut?

Bloggest

akkurat n

Alene i verden

Flelsen av hplshet
fyller deg
nr du finner ut
at du ikke hrer til i verden

det er klart at du har venner
gleder,
men alt dette forsvinner i svik
og mistillit

En gang spilte du hovedrollen
i livet ditt
n er du redusert
til en rekvisitt
hvisket ut av tidens tann

du lar deg selv
bli sret
gang p gang,
tilgir
og fortsetter som fr

livet ditt gr i ring;
en ond sirkel
bare en side av saken
blir vist fram

du fryser
fryser ut
blir varm i det trene
renner nedover kinnene dine

Jeg har det egentlig utrolig fint; jeg bor i fin leilighet med en kjreste som er glad i meg og jeg i han, jeg har fine venner og en familie som er super, jeg gr p skole... likevel blir det litt snn

Ved andre blikk

Se brystet hans heve seg,
falle
vite at han elsker deg
mer enn du noen gang
kan elske deg selv

sette fyr p regnet
danse gjennom det
i det drmmene slutter
og livet begynner

fle hvordan hjertet dunker
tidlig p morgenen
forelske deg igjen
og igjen

synge stille sanger
nr himmelen mrkner
puste lettet ut
nr dagen gryr

legge deg ned
ved hans side
hre den tunge pusten
drmme igjen

Forvunnede prinser lever alltid videre


Kjre;
jeg s hvordan du krympet deg
da diagnosen ble stilt
s hvordan du led i ukene fr,
ble delagt i ukene etter

Jeg s hvordan hpet ditt forsvant,
kom tilbake
forlot oss
for s aldri returnere

hret ditt falt av
i store lokker
du smurte p et smil for meg
for jeg var s liten den gangen
ante ikke hva smerte var

kapsen som de satte
p det perfekte, runde hodet ditt
var for stor;
alt tyet ditt var forstor
og du begynte forsvinne

du tok meg opp i sengen,
klemte meg mot brystet ditt
jeg luktet lavendel,
medisin
lukket ynene

n, mange r senere
husker jeg ingen av disse tingene
blir bare fortalt at det var snn de var

du dde fra oss,
men forsvant aldri helt;
de fleste husker den
vi andre har minner og historier
du er i hjertene vre,
hver dag

Ukas lille aktuelle - Lavkarbo og "dietter" for barn

I dagens samfunn er det mye fokus p hvordan man ser ut; man skal vre tynn og hy og hels ligne litt p barbie. Man skal se etter ideal i media, og s etterligne dem. Dette er ikke realistisk i det hele, og det ser du dersom du har litt vett.

Nr barn er sm klarer de ikke alltid finne riktige lsninger selv. De trenger sterke rollemodeller som kan veilede dem, vise dem hvordan ting skal gjres. Dette gjelder ogs nr det kommer til livsstil.

Samfunnet i dag fokuserer ogs p hva som er ja mat og nei mat, i stor grad. Helst skal man ikke spise for mye av noe, og noen ting burde man droppe helt. Dersom dette er tilfellet; hvor blir det da av variert kosthold?

Lavkarbo er kanskje den "kuren" som blir mest fokusert p og mest brukt i dag, og den har vist gode resulateter for mange. "kuren" gr i hovedsak ut p kutte ut karbohydratene og sette inn mer fett. Man skal ikke kutte noe srlig ned p matmengde, men heller spise mer av den "gode" maten. For voksne kan kanskje dette fungere bra, men noe er galt nr man nsker at barna skal bruke den og at den skal innfres i barnehager og skole. Hvilket forbilde er man dersom man skal forhindre barn i spise mat som egentlig ikke er "farlig", de lrer kanskje heller utvikle et usunt forhold til mat, fremfor spise riktig mat?

Det snakke om kalorier og vekt nr barn kan vre skadelig for dem. De ser p seg selv og tenker kanskje at et par kilo har vel ikke noe og si. De kiloene blir til flere kilo og slik skaper man barn med spiseforstyrelser. I vg i dag, snakket de som jobber med spiseforstyrrelser daglig, at det faktisk er forkastelig snakke om lavkarbo for barn. Barn vokser og de trenger alle nringsstoffer, ogs karbohydrater.

N i jula, barnas hytid, blir det ekstra snakk om vekt og kalorier og hvor mye man kan legge p seg av den "fete" julematen. Joda, det kan jo stemme, men for et barn skal jula dreie seg og glede og kos, ikke om kalorier og slanking.

Vr generasjon er kanskje mer opptatt av vekt og diett enn generasjoner fr oss. I mitt stille sinn tenker jeg at dette ikke er sunt i det hele tatt. Vi skal jo vre rollemodeller; det er klart at vi ikke alltid er fornyd med oss selv, men barnerer trenger ikke snappe opp dette,

Dersom et barn sliter med overvekt, kan det f spise variert og kanskje heller f vre med p fysiske aktiviteter som det liker selv. Man trenger ikke diett og treningstvang, da kan resusltatet bli et veldig tynt barn, som mister lysten til leve.

Folk m f spise det de vil, men smre det ut over nett ( som mange toppbloggere og forbilder gjr) er kanskje litt dryt.

La barn vre barn og la disse f spise det de liker. Slik kan de heller utvikle et godt forhold til mat og kanskje lre sin generasjon at vekt og kalorier ikke er alt.

Julens paradoks

?Jeg vet hva livet er?,
sa han
for han hadde sett livet
bortenfor tv ? skjermen

sett at gullskjeen
som var i munnen
fra livets start,
faller ut,
blir borte
kommer tilbake
om du fortjener det

forstod at penger
ikke kan kjpe alt;
ikke kjrlighet,
frihet
ikke fjerne vemod
fra tomme hjerter

s hule kinn,
tomme yne
barn som mtte
slippe taket p livet
fordi de fortsatt er usynlige

viste at senteret
ikke lenger kan vre vesten,
men periferien;
kulturelle trder
trukket sammen til et nste

fulgt rde trder
til nye stier
pne dem
s de aldri mer
gror igjen

tenne julelys
la verden se
hvordan den virkelig har blitt
slukke julelysene og se
at uvitenheten er tilbake
og at alt er som fr

I julen skal man minnes..

I julen minnes man ofte dem som ikke er der, som oftest med glede, men ogs med sorg. I morgen ville min onkel Arild hatt bursdag. Han dde av at hjertet stoppet for ti r siden, etter lang tid med sykdom.

Han var en av Bergens "rocke - legender", en som brydde seg veldig om nrmiljet sitt og ungdommene i det. Han var en ildsjel som inspirerte mange og var veldig glad i familien sin. I morgen skal det holdet minnekonsert for ham i Bergen, men vi jobber alle sammen og har ingen mulighet til reise bort.
Jeg skrev et lite dikt til ham, med utgangspunkt i hans egen sang "Av jord har du kommet, til jord skal du bli"

Av jord er du kommet

Vre gammelt nytt
for dem som ikke betyr noe
vre usynlig for dem
som burde vre der

forlate glede
til fordel
for alt annet
tilbringe tiden i mrket

fle i korte sekunder
fylles av smerte,
sorg

svinne hen i det lyset
i tunnelen
blir tydelig

til jord skal du bli


Hvil i fred, kjre onkel :)

Jeg elsker kaste stein i glasshus

Av og til, s synes jeg det er s vanskelig klappe igjen og g videre. Spesielt viss noen sier noe som skader de jeg er glad i, eller sier noe som rett og slett blir for dumt.

Der jeg kommer fra, skal du helst sitte stille og vre stille eller fare opp og si det frste som popper opp i hodet ditt, uansett hvor dumt det hres ut (desverre er det grusomt mange av sistnevnte sort). Man skal enten rakke ned p alt og alle og fortrenge det som finnes av positivitet, eller ikke bry seg i det hele tatt og mene at alt og alle er like.

Hvor jeg kommer fra? Du uhar kanskje hrt om Odda? Den lille bygda med den store nedlagte fabrikken og mennesker som har ressurser som enn skal lete lenge etter?

Og s har du den siden som mener at alt dreier seg om politikk. Alle andre partier driver konspirasjon mot dem og alt som blir gjort har politisk budskap. Dette er s feil som det gr ann til og bli, og man m virkelig ta en ekstra kikk p personen som utalte det, og lure p om de er skrudd sammen riktig.

Dersom folk ikke har noe fint si, kan de jo bare holde det for seg selv. Dersom folk har intentsjoner om bruke sin misnye mot personer til dra et helt samfunn ned i driten, s tror jeg at de har misforsttt kraftig, og at de br tene seg om to ganger fr de i det hele tat pner munnen sin

Det var en gang en liten pike..

I 1991 kom det ei lita jente til verden. Det var meg. Jeg var heldig og fikk to flotte foreldre og etter hvert 2 herlige ssken. Jeg var heldig. Fikk en fin barndom, noe som ikke alle andre fr oppleve.

I hemmelighet drmte jeg om bli president, og ogs om bli en god mamma.

Jeg var den lille blide litt sjenerte jenta, som var sjenert fordi det var slik man skulle vre. Jeg lrte raskt at om du drmmer om noe, kan du bare glemme det. Om noen sier at du ikke klarer noe, s br du for all del hre p dem, for di har rett.

Den lille jenta ble til en ungdom; aktiv i korps og friidrett. Hun som egentlig aldri hadde tid til "henge" med folk, men hadde gode venner likevel. Jeg ble til hun som alltid sa ja, fordi det var s mye lettere enn si nei. I alle fall lettere for alle andre.

Jeg ble til hun som du kunne sprre om leksene, hun som skrev dikt i margen p alle kladdebkene, hun som bare grt i regnet, for da var det ingen som s forskjell likevel.

I lokalavisa var jeg hun som skrev seg til USA. Jeg hadde det fantastisk og fikk betalt for mye hardt arbeid. Inns at det alltid vil ordne seg. I alle fall for snille piker. Du m bare gjre ditt beste, for mer kan du ikke gjre.

Jeg er ogs student. Utviklingsstudier. Globalisering. Nord - Sr konfikt. Jeg trives godt. Har lrt meg og si "jeg vil, jeg kan". Nr andre mener noe annet, smiler jeg bare.

27.september 2010, var min fineste dag. skifte sivilstatus fra singel til opptatt, var herlig. Siden den gang har jeg levd i lykkerus. N har jeg ogs blitt samboet og stortrives, med den personen jeg er mest glad i. Jeg har ftt en "ny" familie som er annerledes enn min. Annerledes p en god mte.

Jeg er trygg p meg selv, p de rundt meg. Jeg kan bite fra meg, men ogs vre snill. Kan fortsatt g fra topp humr, til bnn i btta, men n er det en som alltid er der. Gir meg en klem og sier at alt skal g bra.

For det gjr det, ser du.

Selv om du sliter litt n, vil det ordne seg. Du vil bli den du vil bli, selv om du kanskje m g lange veier for komme deg dit.

The grass is alwayas greener on the other side

I dag har jeg en snn dag der jeg putter p meg et "careface". Jeg er s utrolig sliten, fler jeg kunne sovet i en evighet. jeg har ikke tid til ha kyssesyken jeg tenk, jeg er student! Ja, for her i heimen har vi kyssesyken, i tillegg til aggresiv allergi. hurra!

Jeg har ikke lyst til noen ting i dag, men gjr de tingene jeg absolutt m. Hjemme i Odda er det litteratusymposium n, jeg gr glipp av mitt frste i r. Jeg bestemte meg for slappe av i Bergen i helgen, s i kveld skal jeg bare sitte p sofaen med Harald og kose meg. Jeg aner ikke hva jeg skulle gjort uten Harald!

Jeg hater denne ubrukelige, trtte, flelsen. Kanskje det er hstdepresjonen som tar meg litt, de sier jo at den kommer til bergensere en gang hver hst.

Jeg skal i alle fall helt garantert sove lenge i morgen og bruke helgen til f bort "carefacet mitt", lese konomi og sende bort ex.phil oppgaven min. For ikke snakke om koselig besk av Djae!

Kanskje helgen blir veldig fin likevel:D

Jeg lever enda...

Ny virkelighet

Leve livet,
men aldri helt ut
pne bker
fulle av kunnskap

skue verden,
livet
st utenfor boblen
la den sprekke foran ynene dine

lukke bkene
miste kunnskapen
la den treffe benken som du sitter p
med et stille dunk

se bort p piken
som sitter
ved siden av deg

ta hnden hennes
skue verden sammen
(leve igjen)

Ti r etter


Se hvordan ildkuler
glitrer oppe
hyt oppe
p himmelen

ta farvel igjen
elske i fortid
og for all
fremtid

gjemme bort hatet
takke for alt
som du har hatt
ikke for det som du ble fratatt

skrive evige ord
om frihet og fred
ord som ingen hrer,
felle trer i forakt

se hvordan
autoritre stater
kriger for ressurser
glemme alle rettigheter

fortelle til dem
som ikke husker
trste dem
som str igjen

grte nr du innser
hvordan verden
har blitt

Vi glemmer aldri..

Seminaroppgave og filosofi!

For helgen befinner jeg meg hjemme i Odda sammen med familien, uten kjresten dessverre. Men man koser seg og det blir jo ekstra herlig se min kjre igjen p mandag!

Helgen skal brukes til treffe venner som fortsatt bor i Odda, drive politisk valgkamp for venstre, kose seg med familien og studere. Det siste punktet veier veldig tungt, for vi har allerede masse gjre!

Jeg har startet p en bachelor i utviklingsstudier; vi liker si at studie skal hjelpe oss redde verden. Vi lrer om utvikling gjennom konomi, geografi, sosialantropologi og administrasjon og organisasjons vitenskap. Det siste punktet er nok det jeg vil spesialisere meg i.

Akkurat n skriver jeg seminaroppgave. Hovedsprsmlet er; "Nr kan folket gjre opprr mot statsmakten?". JEg har lagt hovedvekt p Immanuel Kant og John Lockes teorier om temaet. Synes du det hres lett ut? Tja, jeg vil si det er veldig omfattende, men ogs veldig spennende. Gleder meg til kunne levere den inn og se meg helt ferdig med Ex.phil alfa!

N tror jeg at jeg skal lese litt konomi og s finne senga! Merker at det trengs!

Glasskr

Kaste blikk
treffe dem
som alle rede

er truffet

fylle eget liv

med hp

glemme alle andre

gjemme minner

i lvet

hjertet i snen

se hvordan

alle snfnugg

blir like

skrive navn
p papir,
navn som ikke lenger
har mening

La tusen yne
tale for seg

Ukas lille aktuelle - Det vre trangsynt gr begge veier

I Norge har vi ytringsfrihet. Det vil i teorien si at vi kan si hva vi vil, skrive hva vi vil og for den del; kle oss hvordan vi vil. I virkeligheten er det vel egentlig ikke snn. Det merket jeg her om dagen, da jeg mtte p en av vre nye landsmenn.

Jeg var nettopp ferdig med dagens forelesninger p universitetet, og gikk nedover Nygrdshyden. Det var varmt, men kaldt nok til at jeg valgte strmpebukse under shortsen, og lang jakke til. En eller annen plass p vegen mter jeg en dame kledd i burka. Hun stopper forann meg, jeg smiler til henne. S sier hun noe snt som;
- Hvordan kan du g i noe snt?
Jeg ser nedover meg selv; shortsen er ikke soesielt kort, jeg har tykk strmpebukse under, og lang jakke over. Et ganske "anstendig" antrekk for en norsk jente. Jeg blir helt paff og sier;
- Jeg kunne sagt det samme til deg. Her i Norge har vi ytringsfrihet, og kler oss som vi vil!

Jeg flte meg litt frekk, greit, men damen slo meg helt ut med ordene sine. Fra vi er ganske sm, lrer de fleste nordmenn godta andre. Norge har med tiden blitt et flerkulturelt land, og det skal litt til fr vi blir overrasket. Vi har lrt godta nye landsmenn og mten de ter og kler seg p. I alle fall i ganske stor grad.

Vi skal godta og vre solidariske. Hva da med dem? skal de fortelle oss hvordan vi ser ut i vrt land? Jeg er virkelig ikke rasistisk ei heller tangsynt, men jeg mener at i et land der ytringsfrihet rr, skal man ogs kunne ytre seg. Ogs gjennom klr. Om dette da rker ved en person med ikke-norsk bakgrunn, s fr det s vre. Om de har noen meninger om moten i vrt land, s fr de holde det for seg selv; tenke litt p hvilket land de er i, og hvilke normer og regler som rr her.

Selv mener jeg at de som nsker g i burka, og ikke tvinges p noen som helst mte, skal f bruke dette. Bde pga kultur og levemte. Jeg godtar ikke av den grunn meninger og kvasse kommentarer fra dem som har et annet syn p klr. Selv foretrekker jeg nemlig at skjrtet slutter litt over knrne..

Les mer i arkivet Oktober 2014 September 2014 November 2013
Maren

Maren

23, Odda

Navnet mitt er Maren. Jeg er 20 r og bor for tiden sammen med min kjre i Bergen. Jeg studerer utviklingsstudier ve UIB. Jeg liker skrive og er veldig samfunnsengasjert. Denne bloggen vil handle om hverdagen min og jeg vil prve "synse" noe om aktuelle temaer.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits