Dikt inspirert av programmet "Gullruten" ( ikke fordi jeg liker det så godt...)

Sotede ruter laget av gull

 

Gå på den cafeen
som ingen lengre går til
skrive ordene
som ingen andre tør å skrive

miste all sans om hvor verden går,
hvor den er på veg
miste meningen
med hva det er å være

se nyhetsbilde gå i reprise
for millionte gang
fortsatt bli skuffet over det du ser
vite at nasjonen enda er i sorg

se tilbake på en tapt barndom
se at mange aldri hadde noen
være lykkelig over
å være født på rett side av kloden

satse alt på ett kort
la følelsene spinne vakre vev
dekke alle rom med dem
slik at du ikke lenger ser omverdenen

danse på roser
love å stikke deg litt på tornene
for å vise medfølelse med dem
som stikker seg litt hver dag

gjemme deg i et slør
av uvitenhet

06.05.2012

Nå er det utrolig lenge siden jeg har skrevet noe her. Det er i hovedsak fordi jeg ikke har hatt lyst. Jeg har gjort mange gøye ting i det siste, og ting som ikke har vært så gøy. Likevel har jeg ikke hatt noe behov for å skrive noe til dere, rettelse; de som evt. måtte ha noen interesse i å lese det jeg skriver. 

Akkurat når er jeg inne i en steintung eksamensperiode. En eksamen er overstått, og jeg har to igjen. I morgen begynner hjemmeeksamen, så da skal jeg sitte en uke i strekk å skrive en oppgave på 10 sider. 

Jeg kommer nok sikkert ikke til å være superaktiv her inne framover heller. Dikt og tekster kommer nok gjevnlig og jeg tenker også å fortsette med "Ukas aktuelle", jeg skal bare samle litt tid og krefter først. 

Høres det greit ut?

Bloggest

akkurat nå

  Alene i verden

Følelsen av håpløshet 
fyller deg 
når du finner ut 
at du ikke hører til i verden 

det er klart at du har venner 
gleder, 
men alt dette forsvinner i svik 
og mistillit 

En gang spilte du hovedrollen 
i livet ditt 
nå er du redusert 
til en rekvisitt 
hvisket ut av tidens tann 

du lar deg selv 
bli såret 
gang på gang, 
tilgir 
og fortsetter som før 

livet ditt går i ring; 
en ond sirkel 
bare en side av saken 
blir vist fram 

du fryser 
fryser ut 
blir varm i det tårene 
renner nedover kinnene dine 

 

Jeg har det egentlig utrolig fint; jeg bor i fin leilighet med en kjæreste som er glad i meg og jeg i han, jeg har fine venner og en familie som er super, jeg går på skole... likevel blir det litt sånn

Ved andre blikk

 

Se brystet hans heve seg, 
falle 
vite at han elsker deg 
mer enn du noen gang 
kan elske deg selv 

sette fyr på regnet 
danse gjennom det 
i det drømmene slutter 
og livet begynner 

føle hvordan hjertet dunker 
tidlig på morgenen 
forelske deg igjen 
og igjen 

synge stille sanger 
når himmelen mørkner 
puste lettet ut 
når dagen gryr 

legge deg ned 
ved hans side 
høre den tunge pusten 
drømme igjen 

Forvunnede prinser lever alltid videre


 

Kjære;
jeg så hvordan du krympet deg
da diagnosen ble stilt
så hvordan du led i ukene før,
ble ødelagt i ukene etter

Jeg så hvordan håpet ditt forsvant,
kom tilbake
forlot oss
for så å aldri returnere

håret ditt falt av
i store lokker
du smurte på et smil for meg
for jeg var så liten den gangen
ante ikke hva smerte var

kapsen som de satte
på det perfekte, runde hodet ditt
var for stor;
alt tøyet ditt var forstor
og du begynte å forsvinne

du tok meg opp i sengen,
klemte meg mot brystet ditt
jeg luktet lavendel,
medisin
lukket øynene

nå, mange år senere
husker jeg ingen av disse tingene
blir bare fortalt at det var sånn de var

du døde fra oss,
men forsvant aldri helt;
de fleste husker den
vi andre har minner og historier
du er i hjertene våre,
hver dag

Ukas lille aktuelle - Lavkarbo og "dietter" for barn

I dagens samfunn er det mye fokus på hvordan man ser ut; man skal være tynn og høy og hels ligne litt på barbie. Man skal se etter ideal i media, og så etterligne dem. Dette er ikke realistisk i det hele, og det ser du dersom du har litt vett.

Når barn er små klarer de ikke alltid å finne riktige løsninger selv. De trenger sterke rollemodeller som kan veilede dem, vise dem hvordan ting skal gjøres. Dette gjelder også når det kommer til livsstil. 

Samfunnet i dag fokuserer også på hva som er ja mat og nei mat, i stor grad. Helst skal man ikke spise for mye av noe, og noen ting burde man droppe helt. Dersom dette er tilfellet; hvor blir det da av variert kosthold?

Lavkarbo er kanskje den "kuren" som blir mest fokusert på og mest brukt i dag, og den har vist gode resulateter for mange. "kuren" går i hovedsak ut på å kutte ut karbohydratene og sette inn mer fett. Man skal ikke kutte noe særlig ned på matmengde, men heller spise mer av den "gode" maten. For voksne kan kanskje dette fungere bra, men noe er galt når man ønsker at barna skal bruke den og at den skal innføres i barnehager og skole. Hvilket forbilde er man dersom man skal forhindre barn i å spise mat som egentlig ikke er "farlig", de lærer kanskje heller å utvikle et usunt forhold til mat, fremfor å spise riktig mat?

Det å snakke om kalorier og vekt når barn kan være skadelig for dem. De ser på seg selv og tenker kanskje at et par kilo har vel ikke noe og si. De kiloene blir til flere kilo og slik skaper man barn med spiseforstyrelser. I vg i dag, snakket de som jobber med spiseforstyrrelser daglig, at det faktisk er forkastelig å snakke om lavkarbo for barn. Barn vokser og de trenger alle næringsstoffer, også karbohydrater.

Nå i jula, barnas høytid, blir det ekstra snakk om vekt og kalorier og hvor mye man kan legge på seg av den "fete" julematen. Joda, det kan jo stemme, men for et barn skal jula dreie seg og glede og kos, ikke om kalorier og slanking.

Vår generasjon er kanskje mer opptatt av vekt og diett enn generasjoner før oss. I mitt stille sinn tenker jeg at dette ikke er sunt i det hele tatt. Vi skal jo være rollemodeller; det er klart at vi ikke alltid er fornøyd med oss selv, men barneører trenger ikke å snappe opp dette,

Dersom et barn sliter med overvekt, kan det få spise variert og kanskje heller få være med på fysiske aktiviteter som det liker selv. Man trenger ikke diett og treningstvang, da kan resusltatet bli et veldig tynt barn, som mister lysten til å leve.

Folk må få spise det de vil, men å smøre det ut over nett ( som mange toppbloggere og forbilder gjør) er kanskje litt drøyt. 

La barn være barn og la disse få spise det de liker. Slik kan de heller utvikle et godt forhold til mat og kanskje lære sin generasjon at vekt og kalorier ikke er alt. 

Julens paradoks

?Jeg vet hva livet er?,
sa han
for han hadde sett livet
bortenfor tv ? skjermen

sett at gullskjeen
som var i munnen
fra livets start,
faller ut,
blir borte
kommer tilbake 
om du fortjener det

forstod at penger
ikke kan kjøpe alt;
ikke kjærlighet,
frihet
ikke fjerne vemod
fra tomme hjerter

så hule kinn,
tomme øyne
barn som måtte 
slippe taket på livet
fordi de fortsatt er usynlige

viste at senteret
ikke lenger kan være vesten,
men periferien;
kulturelle tråder
trukket sammen til et nøste

fulgt røde tråder
til nye stier
åpne dem
så de aldri mer
gror igjen

tenne julelys
la verden se 
hvordan den virkelig har blitt
slukke julelysene og se
at uvitenheten er tilbake
og at alt er som før

I julen skal man minnes..

I julen minnes man ofte dem som ikke er der, som oftest med glede, men også med sorg. I morgen ville min onkel Arild hatt bursdag. Han døde av at hjertet stoppet for ti år siden, etter lang tid med sykdom.

 

Han var en av Bergens "rocke - legender", en som brydde seg veldig om nærmiljøet sitt og ungdommene i det. Han var en ildsjel som inspirerte mange og var veldig glad i familien sin. I morgen skal det holdet minnekonsert for ham i Bergen, men vi jobber alle sammen og har ingen mulighet til å reise bort.
Jeg skrev et lite dikt til ham, med utgangspunkt i hans egen sang "Av jord har du kommet, til jord skal du bli"

 

  Av jord er du kommet

Være gammelt nytt 
for dem som ikke betyr noe 
være usynlig for dem 
som burde være der 

forlate glede 
til fordel 
for alt annet 
tilbringe tiden i mørket 

føle i korte sekunder 
fylles av smerte, 
sorg 

svinne hen i det lyset 
i tunnelen 
blir tydelig 

til jord skal du bli 

 


Hvil i fred, kjære onkel :)

Jeg elsker å kaste stein i glasshus

Av og til, så synes jeg det er så vanskelig å klappe igjen og gå videre. Spesielt viss noen sier noe som skader de jeg er glad i, eller sier noe som rett og slett blir for dumt.

Der jeg kommer fra, skal du helst sitte stille og være stille eller fare opp og si det første som popper opp i hodet ditt, uansett hvor dumt det høres ut (desverre er det grusomt mange av sistnevnte sort). Man skal enten rakke ned på alt og alle og fortrenge det som finnes av positivitet, eller ikke bry seg i det hele tatt og mene at alt og alle er like.

Hvor jeg kommer fra? Du uhar kanskje hørt om Odda? Den lille bygda med den store nedlagte fabrikken og mennesker som har ressurser som enn skal lete lenge etter?

Og så har du den siden som mener at alt dreier seg om politikk. Alle andre partier driver konspirasjon mot dem og alt som blir gjort har politisk budskap. Dette er så feil som det går ann til og bli, og man må virkelig ta en ekstra kikk på personen som utalte det, og lure på om de er skrudd sammen riktig.

Dersom folk ikke har noe fint å si, kan de jo bare holde det for seg selv. Dersom folk har intentsjoner om å bruke sin misnøye mot personer til å dra et helt samfunn ned i driten, så tror jeg at de har misforstått kraftig, og at de bør tene seg om to ganger før de i det hele tat åpner munnen sin

Det var en gang en liten pike..

I 1991 kom det ei lita jente til verden. Det var meg. Jeg var heldig og fikk to flotte foreldre og etter hvert 2 herlige søsken. Jeg var heldig. Fikk en fin barndom, noe som ikke alle andre får oppleve.

I hemmelighet drømte jeg om å bli president, og også om å bli en god mamma. 

Jeg var den lille blide litt sjenerte jenta, som var sjenert fordi det var slik man skulle være. Jeg lærte raskt at om du drømmer om noe, kan du bare glemme det. Om noen sier at du ikke klarer noe, så bør du for all del høre på dem, for di har rett.

Den lille jenta ble til en ungdom; aktiv i korps og friidrett. Hun som egentlig aldri hadde tid til å "henge" med folk, men hadde gode venner likevel. Jeg ble til hun som alltid sa ja, fordi det var så mye lettere enn å si nei. I alle fall lettere for alle andre.

Jeg ble til hun som du kunne spørre om leksene, hun som skrev dikt i margen på alle kladdebøkene, hun som bare gråt i regnet, for da var det ingen som så forskjell likevel.

I lokalavisa var jeg hun som skrev seg til USA. Jeg hadde det fantastisk og fikk betalt for mye hardt arbeid. Innså at det alltid vil ordne seg. I alle fall for snille piker. Du må bare gjøre ditt beste, for mer kan du ikke gjøre. 

Jeg er også student. Utviklingsstudier. Globalisering. Nord - Sør konfikt. Jeg trives godt. Har lært meg og si "jeg vil, jeg kan". Når andre mener noe annet, smiler jeg bare. 

27.september 2010, var min fineste dag. Å skifte sivilstatus fra singel til opptatt, var herlig. Siden den gang har jeg levd i lykkerus. Nå har jeg også blitt samboet og stortrives, med den personen jeg er mest glad i. Jeg har fått en "ny" familie som er annerledes enn min. Annerledes på en god måte.

Jeg er trygg på meg selv, på de rundt meg. Jeg kan bite fra meg, men også være snill. Kan fortsatt gå fra topp humør, til bånn i bøtta, men nå er det en som alltid er der. Gir meg en klem og sier at alt skal gå bra.

For det gjør det, ser du. 

Selv om du sliter litt nå, vil det ordne seg. Du vil bli den du vil bli, selv om du kanskje må gå lange veier for å komme deg dit.

Les mer i arkivet » Mai 2012 » Mars 2012 » Februar 2012
Maren

Maren

20, Odda

Navnet mitt er Maren. Jeg er 20 år og bor for tiden sammen med min kjære i Bergen. Jeg studerer utviklingsstudier ve UIB. Jeg liker å skrive og er veldig samfunnsengasjert. Denne bloggen vil handle om hverdagen min og jeg vil prøve å "synse" noe om aktuelle temaer.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits